Et tilbakeblikk

Jeg kjører herved min første reprise her på bloggen. Men siden dette var mitt tredje innlegg, og jeg hadde ca 1 følger på den tiden, tar jeg sjansen og legger det ut på nytt. Følgende er skrevet tre år før jeg begynte å blogge, da jeg levde singeldager i en blokkleilighet i Kristiansand:

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å like hele seg? Deler av meg selv kan jeg like, som håret (på gode dager når krøllene er dressert, det ikke er så mye fuktighet at det ser ut som ull og den dagen shampoen faktisk gjør det den sier den skal, den separer og definerer krøllene), leggene (når de er nybarberte og innsmurt med yndlingslotionen), hjernen (de dagene hvor den faktisk fungerer, og ikke føles som om den er fylt med bomull).

Det er verre med andre deler. La meg begynne med hoftene. De slår i mot meg i speilet, og utvider seg foran øynene mine. Jo dårligere humøret er og jo mer sjokolade jeg spiste dagen før, jo flere cm dras de utover. Det er fæle greier. Det er ikke så mye bedre hvis jeg løfter blikket litt. I mine kule Lee bukser blir jeg ukul. Over linningen henger deler av meg som jeg ikke liker. Sideflesk…argh. Magen er heller ikke blant de gode delene ved meg. Litt muskler, men nederst lever den sitt eget liv. Trange kjoler er et sjansespill. Er det er god magedag eller en dårlig? Og om jeg ser bra ut før jeg går ut, så er det et sjansespill allikevel. Mat må man jo ha, og jeg er ikke blant dem som nipper til det søte, eller spiser litt av sandwichen min, tar meg til magen, sukker, og sier, ”åhh, jeg ble såååå mett”. Jeg er den som sitter på andre siden av bordet med tom tallerken, en stor ismocca og har lyst på resten av småspiserens mat. Og når jeg følger etter hennes smale rumpe, uten Love handels ut av cafeen kjefter jeg stumt på meg selv for min manglende viljestyrke. Jeg er heller ikke blant dem som plutselig kan utbryte ”åhh, jeg har helt glemt å spise. Har ikke spist siden frokost. Og da hadde jeg glemt å handle, så hadde bare et knekkebrød”. Jeg kan glemme mye, som ta med meg bilnøklne fra bilen, ta pengene med meg fra minibanken, ta med lommeboka når jeg skal handle, å ta kontornøkkelen ut av hånda før jeg hiver det andre jeg har i hånda (inkludert nøkkelen), hvordan jeg skal kjøre for å komme hjem – men jeg glemmer aldri å spise. Jeg glemmer ikke å handle mat. Jeg er dømt til å glemme feil ting. Tenk å tynn jeg hadde vært om all min glemmekvote hadde blitt brukt til å glemme å spise…..

Ja tenk om…… tenk om jeg kunne komme ned i størrelse 36 i bukser, tenk om magen min gikk innover i stedet for utover, tenk om jeg kunne sitte i bikini uten en eneste valk, tenk om… Hadde jeg vært lykkeligere da? Hadde livet vært lettere? Hadde jeg hatt kjæreste da? Hadde andre likt meg bedre da? Svaret er nei på samtlige av spørsmålene, og allikevel ønsker mange av oss å se sånn ut. Jeg og. Merkelig.

På dårlig-kroppdager bruker jeg mengder av energi til å se på andres kropper. Selvfølgelig mest på de som er tynnere enn meg. Ser facinert på de manglende love handels, magen som veltrent titter frem, får hun valker når hun setter seg…..ja…trekker et lettelses sukk hvis jeg kan ane en liten valke eller to. Går på butikken og kjøper frukt og grønt. Sjokolade er min fiende. Sjokolade er min fiende…..FIENDE. Jeg prøver å overbevise meg selv. Hard jobbing. Husk: du er over 30, fra nå av er sjokolade ikke din venn og trøster, men din fiende. Nikker stille for meg selv og går forbi hyllene som bugner av fiender. Puhh, klarte det. Går til kassa. Neeei – jeg er omgitt av fiender igjen. Og nå kan jeg ikke gå forbi. Må pent vente i kø ved siden av mine fiender. Men jeg skal jo elske mine fiender….. Tar med meg en pakke med kolobripølser. Helt umulig å stå i mot. Den første er spist før jeg er ute av parkeringsplassen. Jeg er ikke sann. Men godt smakte det! Veldig godt til å ikke være en venn.

Og dette skrev jeg altså etterpå i bloggens spede begynnelse:

Rart å lese dette nå. Ser at jeg faktisk har blitt gladere i kroppen min siden jeg skrev dette, selv om den fortsatt er den samme. Det vi si, litt bredere hofter og litt større mage etter at lillegutt lå i magen min. Det hjalp da jeg fikk kjæreste. Og det hjalp å bære frem og føde et barn. Det er ikke så lett å mislike en kropp som har bært frem mitt lille vidunder. Men jeg har fortsatt dager der jeg skulle ønske jeg var tynnere, strammere. Men de er færre nå. Fikk en a-ha opplevelse da jeg var høygravid. Satt og så på bilder fra bryllupet, og plutselig var det som jeg så meg med nye øyne: jeg var jo slank! Alle andre hadde sagt det, men jeg hadde ikke helt fått det inn i hodet selv. Jeg bar med meg det dårlige kroppsbildet mitt. Og gikk glipp av mange år der jeg kunne gledet meg over en slank kropp. Jeg måtte bli skikkelig høygravid for å skjønne det. Det er egentlig veldig trist å tenke på at jeg har vært så mye misfornøyd når det ikke var noen grunn til det. Vi skulle ikke være så misfornøyde. Vi skulle ikke sammenligne oss med andre hele tiden. Vi skulle lære å bli glade i våre egne kropper!!

Et så personlig innlegg krever et personlig bilde. Så bildet er byttet ut fra det tidligere innlegget. This is me!! (på en veeeeldig god dag!!)

I trygge armer

Jeg hadde ikke mer en skrevet siste ord i går kveld før det lød et nødskrik fra andre etasje. Det var uvanlig høyt, selv til å være vår lille minsten. Ikke så ofte jeg løper opp trappa når de griner, men det gjorde jeg i går. Lille minsten var helt fra seg. Det var bare å ta han opp. Bæring og byssing hjalp ikke. Lille stakkaren var utrøstelig. Skrek og skrek. Litt i mammas armer, litt i pappas armer, ble han båret rundt. Han fikk en paracet, og roet seg etterhvert. Han hadde nok vondt. Kanskje det er tennene som kommer (som mamma til et ørebarn håper jeg det var det og ikke vondt i øret). Da roen kom til den lille kroppen sovnet han i armene mine, og vi satt slik en stund før jeg la han i senga.

Mens vi satt slik, tenkte jeg på Han som bærer meg. At jeg mange ganger er som lille minsten min. Jeg raser og bærer meg så mye at jeg ikke lar meg roe av min gode Fars trygge armer. Jeg er for opptatt av mitt eget. Men når til slutt roen kommer til meg, kjenner jeg tryggheten og kjærligheten som omgir meg, og freden kommer. Jeg må bare minne meg på at armene Hans holdt meg hele tiden. Det var bare meg som ikke kjente det.

Jeg er meg

Som jeg nyter disse sommerdagene. Noen dager byr på små hverdagsoverraskelser. Som at begge småguttene sover to timer på likt! Hvilket betyr to timer uventet fri. JUHU! I dag brukte jeg timene delvis i sola, delvis under parasollen med en god bok (husarbeid er redusert til det aller nødvendigste pga sol og sommer). Boka har den herlige tittelen "WarriorChicks", og er skrevet av Holly Wagner. Hun sier så klokt:

We can`t get distracted

by those gifted people

running next to us.

We should just be glad

they are on our team.

Gud har satt oss sammen til et team. Et glimrende team, faktisk - hvis bare hver og en av oss så hvilken fantastisk del vi er i dette. Hvis vi bare kunne se oss selv med Guds øyne. Bare et lite sekund. Da ville vi aldri bli distrahert av andre eller føle oss mindreverdige. Da ville vi stråle med den glansen som bare vi kan stråle med.

Det er så lett å bli distrahert. Sammenligne seg. Jeg har vært en mester i det. Det er så godt å hvile i at en er bra på alle måter. Illustrasjonen i dag er et sjeldent bilde av meg. I mammas blå kjole som jeg fant på loftet. I et øyeblikk der jeg bare koser meg, uten å bli distrahert av de andre. Der jeg er meg og liker det.

Leksjon 2: Frihet

I dag har vi storkost seg i sola. En fin og vakker dag, og et innslag av tristhet med alle de flotte norske flaggene som vaiet på halv stang denne flotte sommerdagen. Vi har tilbrakt mange timer på stranda. Lillegutt har kost seg så mye, og det var en svært lykkelig og trøtt gutt som la seg.

Han har fanget munkelus, bygd sandslott, fanget snegler og krabber, jaktet en stakkars krabbe til den ble helt utslitt (den forsvant visst, min teori er at den muligens døde....). Han har vasset lenger og lenger ut, til han til slutt så ut som en ubåt. En liten lyslugg som trippet rundt på tærne så bare hodet var over vannet. Det er en glede å være med han. Jeg ble som et barn selv. Satt på stumpen i sanda og bygde sandslott. I bikini!! Ikke en flatterende stilling for en tobarnsmor som ikke trener, men jeg tenkte ikke på det. Jeg har stått med stjerten i været og sett etter småkryp i tangskogen. Ikke akkurat et motiv for kamera kan du si. Men i dag følte jeg meg bare fri. Fri til å være slik jeg er. Fri til å nyte dagen og sola uten en tanke på det som kunne vært annerledes. Fri til å glede meg over det som en 2-åring gleder seg over. For han bryr seg ikke om alt det vi voksne bryr seg om. Han er bare en stolt liten gutt som nyter sommeren, havet, sola, krabbene og sandslottet. Og med det tragiske som har skjedd i tankene kjenner jeg at det blir enda viktigere å nyte det som er. Nyte det slik det er, ikke vente til det blir slik vi ønsker. Det er bare i dag som er i dag.

Aldri mer

All min medfølelse og tanker til alle der ute som har mistet sine aller kjæreste på en slik grusom måte. Alle de som har opplevd dette marerittet. Alle som skal leve videre etter at livene deres så brutalt ble forandret. Det eneste jeg kan er å sende tanker og bønner og tenne et lite lys. Jeg ser mine to små gutter, og tenker på dem som sendte sine sønner og døtre på sommerleir - og så kommer de aldri mer hjem. Aldri mer en klem, sitte rundt middagsbordet sammen, høre stemmen som sier "mamma". Aldri mer. Det er så brutale ord. Som bare de som har mistet sine kjære kjenner rekkevidden av.

Det er så uvirkelig at dette har rammet vårt lille land. Så rart å se disse grusomme tv-bildene, og vite at det er HER. Det er akkurat som om Norge har blitt litt mindre uskyldig. Som om landet vårt alltid kommer til å være litt annerledes. Men jeg er takknemlig for den omsorgen og det sammholdet som tv-bildene også viser. Og jeg tenker på hvor viktig det er å ta vare på hverandre. Både i det store og i det små. Å vise vår kjærlighet og takknemlighet for det vi har. For vi vet aldri hva morgendagen kan bringe. Og det gjelder oss alle.

Leksjon 1: Glede

En uke i sol på en nydelig hytte ved sjøen er tilbakelagt. Vi er hjemme i det lille huset vårt, og fortsetter ferien her. Lange dager i sol og regn med våre søte små er en god sommerskole.

Hver morgen har vår snart 2årige sønn løpt fettere og kusiner i møte med stor glede. Han har frydet seg over en vannslange som han kunne fylle bøttene med, og ikke minst førte det til gledeshyl når han stakk rundt hekken atter en gang og en av oss voksne måtte følge etter. Han har spist middag med et smil om munnen sammen med sine søskenbarn, og løpt etter ballongen sin med stor iver. Og ikke minst har han jublet over alle gravemaskinene som finnes i verden. Da vi kom hjem etter en uke borte, hadde vi ikke hjerte til å legge han (selv om det var alt for sent for en liten gutt), for gjensynsgleden med lekene på stuegulvet var så stor.

Så mange store gleder i en liten gutts verden. Han sjekker ikke yr.no opptil flere ganger om dagen for å se om det blir sol slik at han kan glede seg til i morra. Han er ikke opptatt av innholdet på kontoen eller i lommeboka. Han bryr seg ikke om at vi leier et lite hus, og er ikke inne på Finn.no på stadig hus- og jobbjakt. Han lever her og nå, og gleder seg over det som er å glede seg over. Han stoler på at mammaen og pappaen hans ordner opp slik at han får det han trenger. Jeg vil så gjerne leve litt mer som mitt lille forbilde. Det finnes en vakker oppskrift på dette i bibelen min:

Gled dere i Herren alltid!

Igjen vil jeg si: Gled dere!

La alle mennesker få merke at

dere er vennlige.

Herren er nær.

Vær ikke bekymret for noe.

Fil. 4,4-6

Kanskje det kan hjelpe oss å være glade, hvis vi gjør som barna. Bekymrer oss litt mindre, er litt vennligere og stoler på at det er En som er nær oss, og som vil oss vel.

Sommerregn og litt å lære

I dag har jeg hoppet i sølepytter med lillegutt. Iført svarte Ilse Jakobsen støvler, retro-aktig-rosa-veldig-gammel-shorts og turkis regnjakke. Ikke så rart det var mange som kikket på meg....Og jeg har løpt tvers over en gressplen på byens lekeplass og ropt "en-to-tre" med en liten gutt i hver hånd, veldig mange ganger (utrolig hva man gjør for å avlede en snart to år gammel gutt slik at han ikke skal løpe dit han ikke skal hele tiden). I dag har jeg sett min kjære sønn spise kronesis for første gang. Han begynte i bunnen av kjeksen med den største selvfølge.

Jeg hadde nesten glemt hvordan det føles å gå ut i shorts i regnvær. Hvor deilig sommeregn kan føles. Jeg hadde ikke tenkt på at det kan virke logisk å spise en kronesis opp-ned. Og det er lenge siden jeg har sett slik glede av å telle til tre og løpe. Barna har mye å lære oss. Jeg lærer litt hver dag, og skal virkelig gå i skole hos mine to nydelige gutter denne sommeren.