Hverdagslykke

Å se lykken i de små ting, det er livskunst. Da er en mye lykkelig. Vi fikk en pangstart på dagen her i dag, med syk lillegutt. Planer måtte avlyses, og jeg og guttene finne på noe hjemme. Så satt jeg der da, på gulvet med guttene mine. Lillegutt som ville klemme lillebror. Mel på benken og gulvet, siden vi var mitt i baking. Jeg uten sminke og med håret til alle kanter, ikledd mitt uoffisielle hjemmetøy. Og plutselig kjente jeg en intens lykkefølelse og takknemlighet. Fordi jeg er meg og dette er mitt liv. Jeg kan jakte etter den følelsen mange steder på en dårlig dag. Men noen ganger bare kommer den. Da må jeg elske ikke bare livet mitt, men også meg selv. Og det er faktisk litt vanskeligere enn å elske livet og guttene mine. Jeg elsker barna mine betingelsesløst. Ikke fordi de gjør det eller det, eller ser sånn eller sånn ut. Men fordi de er akkurat slik de er. Slik skulle man også elske seg selv.

Og slik er vi elsket av vår Far, som skapte oss akkurat slik han ønsket at vi skulle være. Han så at verden trengte deg, derfor ble du du!

Kjærlighetshandling

Jeg har en god venninne, som nå dessverre bor langt unna. En gang bodde vi i samme by. Hvis jeg hadde det leit var det alltid rom hos henne. Sjokoladekaka ble tatt opp av fryseren, og tevannet satt på. Siden den gang har te og sjokolade alltid hatt noe trøstende over seg for meg. Det lå kjærlighet og omsorg i handlingene hennes. Det var mye god trøst i den varme tekoppen. Det var en kjærlighetshandling.

Noen ganger blir ord fattige, andre gang er vi slitne av dem. Da er det godt med slike kjærlighetshandlinger. De finnes i mange varianter. Men en merker hjertet som ligger bak. De er pusterom og hvilesteder. Og de kan absolutt brukes i hverdagen uten sorg og leie ting. Kjærlighet mottas alltid med takk. Og det geniale er at en kan gi dem til seg selv. Slik jeg gjør nå!

Tålmodighet

Jeg liker tålmodige mammer. Kjærlig, bestemt, tålmodig. Litt slik mamma jeg gjerne vil være. Syntes ikke om sånne mammer som er utålmodige og sure i stemmen når barna bare er barn.

I dag skulle vi ut, jeg og småguttene mine. Minsten satt klar i bilsetet og var IKKE førnøyd. Han krevde stadig bevegelse i setet, hvis ikke truet han med å hyle slik at de som enda ikke var våkne i nabolaget garantert kom seg opp. Lillegutt var ferdig kledd. Liten sjarmør, nyklipt og i ny jakke, klar for å møte dagen. VELDIG klar faktisk. Han er ikke av den tålmodige typen, så jeg slapp han ut mens jeg skulle ta på meg den en gang rene jakka mi. Og det er utrolig hva en småtass på et og et halvt klarer å finne på mens mammaen tar på jakke og sko. Først måtte han smake på en stemorsblomst (jeg trodde et sjarmerende sekund at han hadde plukket sin første blomst til mammaen sin...), så dro han like godt opp en hel gjeng stemorsblomster. Imens skrek minsten hvis ikke jeg sørget for å holde bilstolen i kontinuerlig bevegelse med den ene foten. Og blodsukkeret til mor sjøl var på bristepunketet etter å ha gitt skiva si til lillegutt for å redde husfreden. Og plutselig er jeg en KLASSISK UTÅLMODIG MAMMA. Det var nesten som jeg plutselig så meg selv utenfra. Å huttetu for en kjip mamma!!

Jepp, jeg var kjip, levde ikke opp til forventningene mine. Og sannheten er at det skjer ofte, på så mange områder. Og den aller dårligste nyheten er at det kommer til å skje igjen. Da er kunsten å han litt tålmodighet med seg selv også. Og spise godt til frokost!!

Tusen takk!!

Jeg har vært så heldig å få en award. Det er alltid gøy når noen viser at de setter pris på det jeg skriver! Det er lett å late som en er sånn passelig selvgående og trygg, og ikke trenger så mye skryt. Men vi trenger vel alle ros, oppmuntring og heiarop??? Jeg gjør iallfall. Det varmer hjertet, gjør at jeg blir litt gladere og tryggere. Sønnen min på et og et halvt år (min store inspirasjonskilde), ser alltid rundt seg etter at han har sunget eller danset, for å se om vi har sett han. Så venter han på respons. Hvis ikke responsen kommer med en gang, hender det han klapper for seg selv. Og som han smiler når vi og klapper. Lurer på om ikke vi voksne er litt sånn inne i oss og? Og kanskje vi skulle gjøre som min lillegutt, klappe litt mer for oss selv!

Awarden skal gis videre, og det gjør jeg med stor glede til disse flotte bloggene:

Gledelig tanke

I sofakroken

Dagdrømmeren

Pusterom

Litt av mitt

Får ikke til å linke direkte herfra til bloggen, men alle bloggene ligger på blogglista mi (noen må gjerne forklare meg hvordan en gjør det!). Oppgaven er å gi den videre til 5 inspirerende blogger med under 100 følgere. Nå har en av disse bloggene som jeg gir den videre til litt over 100 følgere, men den er så fortjent at jeg gir den alikevel! Og har du allerede fått awarden, så er oppgaven å bare nyte at noen liker bloggen din så godt!!

Nå begynner minsten å våkne, og det er på tide og nyte denne vindstille vårdagen med sol fra knallblå himmel. Det er hverdagsgleder det!!!

Steg for steg

Det er ikke alltid så lett å vite hvor veien går. Det er så mange valg, som gjelder meg og de jeg er glad i. Valg er mange ganger veldig skummelt. I går da vi var i dyreparken betraktet jeg min eldste sønn. Full av iver og tillit løp han avgårde. Snudde seg og vinket til mamma og pappa, og løp uredd videre (til slutt måtte vi løpe etter, han er nemlig av den typen som bare fortsetter). Ingen redsel, ingen tvil, bare utforskertrang og glede. Og noen ganger litt frustrasjon (det var pent sagt...) når mamma eller pappa må stoppe han, og vise han den rette veien. Det er så lett for meg å glemme at jeg og har en Pappa som viser meg den rette veien. En som betrakter meg med fryd og glede. Går ved siden av meg, og viser meg veien. Derfor har jeg skrevet følgende på tavla på kjøkkenet:

"Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd" Salme 32, 8

Det er så godt å bli minnet på i hverdagen. En trygghet i alt det jeg ikke vet eller kan kontrollere. Det er En som vet bedre en meg. Han opplyser ikke hele veien med en gang. Det handler om tilllit. Det er som å gå med en lommelykt i mørket. Jeg ser bare det neste steget. Men det er trygt og opplyst. Så ser jeg det neste. Og steg for steg føres jeg videre i det livet som er mitt.

Så mye mer.....

For fire år siden bodde jeg alene i en blokkleilighet i Kristiansand. Jeg sov middag så ofte jeg ville, brukte så å si hver lørdag på cafe, og hadde guttesykkel med sykkelsko. Jeg trente på Spenst, brukte kveldene foran tven eller ute med venner. Jeg spiste pasta med pesto til middag, og syntes det var et fantastisk måltid. Og om søndagen var jeg med familie, var tante, datter og søster. Og jeg lurte så veldig på om det var slik livet mitt skulle fortsette å være......Jeg lenget etter en mann, barn, en familie som var MIN. Og jeg var så redd for at jeg ikke skulle få oppleve det.

Nå bor jeg i et lite hus, med et vaskerom som alltid flyter over. Jeg tilbringer lørdagene med spade og bøtte på verandaen, på en lekeplass, eller med å mate ender. Treningen består i å gå turer med vogn, og løpe etter en aktiv gutt som konsekvent vil motasatt vei enn det jeg vil. Å sove middag er noe jeg ikke tør drømme om en gang, men jeg legger meg gjerne klokka ni. Dagen begynner gjerne klokka fem, selv om det er søndag, og jeg prøver å lage skikkelig middag hver dag. Og i dag har vi vært i dyreparken. Med to nydelige gutter, nisteboks og saftflaske. Løver og gakk-gakker. Tvillingvogn og ammepause. Røde kinn og kalde tær. Og jeg kjenner meg så uendelig TAKKNEMLIG!!!! Dette livet, med sine gleder og utfordringer, var aldri noe selvfølge for meg. Og det er, og vil alltid være et vitnesbyrd, om at jeg har en Far som kan gi meg langt mer enn det jeg ber om og kan forstå. Dette er mer, mye mer, enn jeg hadde drømt om! Selv om jeg bare har sovet 5 timer i natt....

Fortæller du dig selv at du er smuk?

Slår til med dansk overskrift i dag. Har nemlig blitt inspirert av en artikkel i Femina, et dansk magasin, som pappaen min tar med hjem til meg når han har vært på jobb i Danmark. Mammaen min er dansk, så jeg leser dansk like gjerne som norsk. Men nok om det....overskriften her var overskriften på artikkelen i bladet. Og nå vil jeg spørre deg.

FORTÆLLER DU DIG SELV AT DU ER SMUK?????

Er det det du sier til deg selv når du ser deg selv i speilet? Tør du å si det? Tør du å fokusere på det vakre hos deg selv og skryte uhemmet av deg selv for deg selv? Og for andre?

Sitat fra artikkelen:

"Hver dag står halvdelen av danske kvinner op, ser sig i spejlet og er utilfredse med det de ser. Hvorfor er det så få, der kikker i speilet og tænker: Sikke dog en dejlig kvinde?"

Og så må jeg dele enda mer fra artikkelen, oversatt av meg: Tenk deg at du holder en stor burstdagsfest for deg selv. Alle de som betyr noe for deg er med. Tre av dem holder hver sin tale. Hva vil du gjerne at de sier om deg? Hva vil du de skal huske om deg? Er det flat mage, fantastisk hår, eller er det andre egenskaper?

Der fikk jeg noe å tenke på iallefall..

Ellers kan jeg jo oppdatere litt fra hjemmefronten. I kveld sovnet begge guttene kl sju!!! Halleluja. Etter uker med mageknip og enda mer sykdom ser det ut som vi lander igjen. Nå venter vi på våren, og gleder oss til trilleturer og mye utelek. Jeg kjenner meg som en travel småbarnsmor med konstant søvnbehov, og enormt velsignet. Og jeg skal øve meg på å tenke at jeg er en "dejlig kvinde".