Hurra!!!

I dag er jeg 36 år. I dag er det 3 år siden jeg forlovet meg med min elskede mann. I dag er dagen da jeg så 40 år ut i speilet da jeg sto opp, fordi natten ikke bød på så mye søvn. Jeg hadde håpet så veldig på litt søvn i natt, sånn at energien var litt oppadgående akkurat i dag. Men lillegutt og minstemann i magen villle det ikke sånn.

Men det gjør ikke noe. For det er akkurat i dag det ramler inn koselige tekstmeldinger med gode ord, og telefonen stadig ringer med hyggelige gratulasjoner. Og det var i dag jeg spiste god lunch med gode venninner. Og det er i kveld jeg skal ut og spise med min gode, kjekke mann - som jeg er like forelsket i nå som jeg var for 3 år siden. Er så uendelig takknemlig for at jeg fikk akkurat HAN! Og jeg er så uendelig takknemlig for at lillegutt er min gutt. Og at minstemann i magen snart skal komme og hilse på oss.

Det er ingen selvfølge å ha mann og barn. Det er ingen selvfølge å ha det godt. Søvnmangel er midlertididg. Takknemlighet og glede overskygger trøttheten. Og så håper jeg på en bedre natt i natt, og tillater meg selv en hvil på sofaen, være litt snill mot en sliten kropp. For jeg er jo tross alt ikke en superkvinne heller!!

Og så vet jeg at det er En som gir kraft til de som er slitne. Om det er på grunn av lite søvn eller vanskeligere ting, så er Hans kraft tilpasset dagen. Men det er ofte lettest å se i ettertid.

Jeg må bare avslutte med et HURRA for i dag!! For meg selv - føles ikke helt naturlig, men hvorfor ikke leve opp til det jeg skriver her i bloggen, og for meg og min mann og det gode livet vi har! Så et dobbelt hurra fra sofakroken!!!!

Alminnelige dager

Har ikke så mye på hjertet, men en liten ting har jeg lyst til å dele. Var å hørte på Karsten Isachsen på mandag, og han sa noe som har surret i hodet mitt etterpå. Han snakket om "alminnelige dager". At den som lengter etter alminnelige dager når de ikke er alminnelige, er et lykkelig menneske. Jeg er et lykkelig menneske. Jeg elsker de alminnelige dagene med tidlige (ikke for tidlige vel og merke....) morgener sammen med lillegutt, der vi tenner stearinlys og sammen ser dagen komme. Middagene der vår lille familie sitter samlet rundt kjøkkenbordet. Å treffe venninner på cafe eller ha besøk. Å bake litt, eller til og med rydde litt. En kopp te, avisa.

Høres jeg litt sprø ut.....som tilogmed nevner rydding og tidlige morgener? Tenk etter selv. Hvor godt det er med hverdager når en har det godt. Hvor mye rikdom det er i det alminnelige, det vanlige, det som kommer og går nesten uten at vi registrerer det.

For det kommer dager med "unntakstilstand" i alle hjem. Det behøver ikke alltid være de store tingene som fører oss litt ut av alminneligheten. Litt lite søvn, syke unger, syke mammaer eller pappaer, eller andre ting som kan få oss til å savne de deilige, vanlige, alminnelige dagene....

Ventetid

På soverommet vårt henger bilder fra bryllupsreisen vår. Det er vi to på en strand i Danmark. Bildene er valgt ut fordi de er så gode minner. Det var ikke en planlagt strandtur på en kjent strand. Det var noen timer på en litt steinete, bortgjemt strand som vi ikke hadde regnet med. Vi måtte nemlig vente på at hotellrommet vårt skulle bli klart. Vi vasset, samlet stein og slappet av. Det var noen verdifulle, stille timer blant sol og hav.

Sånn er det i livet og. Noen ganger må vi vente (sånn har det iallefall vært i mitt liv....). Som jeg har skrevet om før, måtte jeg vente lenge på mannen min. Og i sommer var vi på husjakt, og endte opp med å ikke finne et hus å kjøpe. Så nå leier vi. En liten "strandtur" til i livet vårt. En ting som ikke var planlagt, men alikevel så fin. Vi er blitt så glade i det lille huset vi leier. Vi har det så godt her. Ikke slik vi hadde tenkt på forhånd, med jammen har vi det bra! Og jeg hadde ikke trodd jeg skulle bli 32 før jeg traff mannen i mitt liv, men han var virkelig verdt å vente på.

Så livet inneholder vel sånne venteperioder for mange av oss. Vonde venteperioder, spennende venteperioder, lange og korte. Her i huset venter vi på lillebror. Men jeg vil helst vente 2 måneder til. Til han er klar for denne verden. Det er så mye lettere å vente når vi vet hva vi venter på, og ser hensikten med å vente. Jeg vet at han enda har det best inni magen min. Jeg gleder meg så til å hilse på han, men ventetiden er ikke vond. Den er fylt med spenning og glede. Har måtte ta det det med ro i det siste slik at han blir der han er. Og det har virkelig fått meg til å tenke på viktigheten av å la han få tid til å bli større og klar før han kommer. Og slik er det med så mye annet vi venter på. Det er en hensikt med den ventingen og. Men vi ser den ikke. Og da er det ofte så vanskelig. Men det er En som ser. En som ser hele bildet. En som så den mannen jeg skulle ha, og at vi ikke var klare for hverandre før en sommer for noen år siden. Det var mange lange søndager og vanskelige tanker mens jeg ventet. Og mange skuffelser og tårer. Vi lærer i ventetider. Vi formes. Og det gjør noen ganger veldig vondt. Men noen ganger er det turene på den steinete stranda som til slutt blir de beste minnene.

En takk til min lille gutt

Kjære lille gutten min!
Takk for at jeg får være mammaen din
Takk for at det er meg som fikk bære deg under hjertet mitt og føde deg ut i denne verden.
Takk for alle timene du har ligget i armene mine og gitt meg av din nærhet og tillit
Takk for dine smil, som lyser opp i min verden
Takk for at du gjorde meg til mamma, og lar meg få oppleve noe helt nytt og ubeskrivelig
Takk for de gode klemmene jeg får når jeg spør om en kos
Takk for at det er meg du vil være helt nær når du våkner om natta og er utrøstelig fordi du igjen har vondt i ørene dine
Takk for lyset i øynene dine
Takk for den nydelige latteren din, og at du ler sammen med meg
Takk for at du gjør meg så stolt, du er verdens fineste
Takk for at du har gitt meg et nytt perspektiv på så mange ting
Takk for at du er så god mot de rundt deg
Jeg vil gjøre alt for deg

Noen ganger må jeg si "nei" når det passer deg veldig dårlig, eller stoppe deg så du ikke skader deg (selv om jeg ikke alltid rekker det.....). Det forstår du ikke enda, men det er fordi jeg elsker deg.

Takk for at du har gitt meg en dypere forståelse av hvordan Gud ser på meg. Jeg er Hans barn, slik du er mitt. Ingen har vist meg så sterkt hva en slik kjærlighet innebærer som du, mitt lille mirakel.

TAKK

Bjørnen sover....

Har du noen gang hatt et aldri så bittelite ønske om å gå i hi. Ikke for en hel laaaang vinter. Men for en formiddag. Eller en dag. Hvis jeg skulle gå i hi skulle jeg ha med meg følgende: alle ukas nye dameblader og et par interiørblader, en stk god bok, en Bocca, to gullbrød, en pakke grønne, stenfrie druer, noen gode appelsiner, eplejuice, lammefrikase, godt brød, eplekake med is, en god pysjamas, ullsokker og masse stearinlys.

Jepp, det har vært noen litt lange dager her i huset. Inkludert et lite besøk på sykehuset som heldigvis ikke var noe dramatisk, men en forsikring om at sterke kynnerer ikke var noe mer en det. Minstemann blir i magen en stund til, heldigvis! Så jeg skal hvile litt mer.....Og som min kloke mann sier, så er kunsten å hvile hodet og. Det er ikke noe vits i å hvile hvalrosskroppen hvis hjernen arbeider på høygir med alt den skulle ha gjort, og den dårlige samvittigheten kverner. Så derfor tanken om å gå i hi bittelitte gran. For i hi er det ikke et overfylt vaskerom, skitne gulv, gammel mat i kjøleskapet, alltid tomt for melk, alltid mye rart på kjøkkengulvet.

Puhhh, et hjertesukk fra en husmor som IKKE rekker over alt hun så gjerne ville. Og som stort sett lever veldig godt med det. Det rare er at jo mer trøtt jeg blir, jo dummere syntes jeg akkurat det er. På gode dager gjør det ingenting. Men på de dagene der jeg absolutt ikke orker å gjøre rent, det er da jeg ser alt rotet og irriterer meg over det. Det er jammen forskjell på hvilken "briller" vi har på oss! Egentlig ganske så facinerede. På en god dag er jeg en fin, gravid dame, med fine krøller og et koselig lite hjem. På en sliten dag er jeg en hvalross med tørt, livløst hår, og stua er skitten og halvferdig. Godt at det vi ser ikke alltid er sant!!!

Men sånne dager som dette, med sol fra høstklar himmel, venninnetreff på cafe og en fredelig kveld med pcen, er jammen bra det og. Men savner de Gullbrødene.....

Mammahjertet mitt

I det siste har jeg lest så mange fine innlegg om det å være mamma, og det å vente på å bli mamma. Det har vært så rørende og fint å lese. Og gjennom dette har har jeg selv fått lyst til å skrive om hvordan jeg opplever å være mamma, og vente på å bli mamma til et mirakel til.

Hadde kanskje ikke sett for meg at jeg skulle skrive det på en kveld som denne, her jeg sitter å spiser mandler for å døyve halsbrann (mens jeg drømmer om sjokoladekake med krem inni og på toppen...), har mage som føles som en alt for mye oppblåst ballong, og er ør i hodet etter at lillegutt har hatt en humpete dag med mye verbalt uttrykk. Men hjertet er like fullt av følelsene alikevel.

Mammahjertet mitt. Jeg visste ikke at det fantes, og at det var slik det kjentes. Denne altoppslukende kjærligheten. Dette inderlige ønsket om at gutten min alltid må ha det godt. Denne fantastiske følelsen når øynene hans møter mine, og jeg ser min sønn, og han sin mamma. Alle disse fantastiske øyeblikkene, som i dag, da han lo så hjertelig da jeg tok på min fine, nye lue. Eller da han i helgen satt i bæremeisen på ryggen til pappaen sin og bablet i vei. Ikke ante jeg hvor utrolig det er å følge sitt barns utvikling på veien inn i livet. Lite visste jeg hvor stort hjertet mitt kunne bli.

Og det hele begynte da jeg for snart to år siden stirret med store øyne på en liten pinne med to streker. Gravid!!! Woooow!!! Så fulgte måneder med kvalme, hormoner (jeg var blant de veeeeldig hormonelle), en etterhvert etterlengtet voksende mage, navnediskusjoner, glede og forventing. Og så kom han, min lille sønn, en tidlig morgen i august. Og nå er jammen det samme vidunderet på vei til å skje igjen. En voksende mage, nesten daglige kleskriser, stadig rundere kinn, og ny glede og forventing. Mamma! Jeg er en mamma. En ny rolle i mitt liv. En rolle med glede, og med bekymring. En rolle uten kontroll, altså, en utfordring for en kontrollfreak som meg. Men jeg vokser i min nye rolle. Jeg er blitt sterkere. Jeg er blitt en mamma.

Det er mangfoldig, det er sterkt og det er mye. Og i denne rollen er jeg fortsatt Heidi. Jeg har ikke satt meg selv til side. Jeg har fått utvikle nye sider ved meg selv. Jeg er den jeg var, og så mye mer. Jeg har det jeg hadde (hmmmm, har kanskje litt mindre tid til alt jeg vil....), og så mye mer. Og jeg har ikke ord for å helt beskrive dette med å være mamma.....men dette var et lite forsøk.

Litt mye klisje og følelser dette. Men husk at det er skrevet av en som har vært mer gravid enn ikke gravid de siste to årene. Og en gravid dame er ikke allltid tilregnelig. Spesiellt ikke når hun er kommet til det stadiet der eneste mulighet til å fornye seg er å kjøpe nye accesories. Så HURRA for øredobber, skjerf og luer!!! Og HURRA for klare høstdager, store kaffe moccaer, mandler, små lubne barnehender, kjoler på Vila som jeg ser fiiiin ut i (puffermer gir illusjon av smalere hofter til dere som ikke visste det!,) og alle mammaer der ute!

OK, virkelig på tide å gi seg her, blir jo nesten sliten av min egen entusiasme! Ha en fin kveld alle sammen!

Mitt lille liv

Takk for så mange fine kommentarer på det forrige innlegget mitt! Det varmet, selv om min lille bloggkrise var i sommer, og jeg nå faktisk syntes dette er en herlig liten verden der jeg trives. Og kom gjerne fortsatt med boktips, for det er mange mørke kvelder med stearinlys og bokkos i vente!

Jeg har kost meg så med lillegutten min i dag. Og nytt særdeles god middag laget av min flotte mann. Og så tenkte jeg at dette er mitt lille liv i den store verden. Mitt lille liv i en liten by i et lite land.

Mitt lille liv.......

...med ny lue og nytt skjerf, og ballerinasko med paljetter som gleder meg og får meg til å føle meg fin

....i sofaen med lillegutt og alle bøkene han er så glad i

...ny i en liten by der jeg stadig treffer nye, hyggelige mennesker som rører ved hjertet mitt og får meg til å føle med velkommen

...forelsket i en fantastisk mann som jeg er gift med og gleder meg til å fortsette livet sammen med

...litt for mange bekymringer i hodet innimellom, men en Far som passer på meg og tar i mot meg gang på gang

...gleder meg til å bli mamma igjen i januar

...gikk på vekta hos jordmor i dag og kom med et mindre utbrudd (IKKE et gledesutbrudd!!)

...har tvilt mye på Gud, om Han virkelig finnes, og erfart at JA, det gjør Han. Og at han bryr seg om meg, mitt lille liv og min lille familie i en liten by i et lite land. Og det er jeg så takknemlig for.

Livet skifter. Det er tider for gleder og tider for sorg. Det er tider for å vente, og tider for å motta. Det er tider for mye sofakos og cafeliv, og tider for å å springe etter en liten gutt på små føtter. Det er tider for gode danske filmer, og tider for Hinkel Pinkel og Makka Pakka. Det er tider for å møtes og tider for å si farvel. Det er tider for å flytte, og tider for å slå seg til ro. Det er tider for å gi og tider for å ta i mot.

Så liver skifter. Men jeg tenker at det virkelig er livskunst å sette pris på der en er i livet. Også venteperioder (har god erfaring i det). Å vente i livet er ikke det samme som å sitte på et tannlegekontor å grue seg og lese Se og hør. Å vente er å tørre å håpe. Å lære noe verdifult i en spesiell tid. Det er ikke alltid noe skummelt bak døra. Det finnes så mange gleder. Og i livets travle tider er det mye å glede seg over hvis vi tar oss tid: Møter med mennesker, smil og gode klemmer. Latter og fellesskap. Og i stille tider er det tid for ettertanke, hvile og se inn i seg selv. Og i tider med slitenhet er det mulighet for å lære seg bedre å kjenne og ta vare på seg selv.

Mitt lille liv har inneholdt mange "tider". Og jeg ønsker så veldig å sette pris på der jeg er NÅ. Jeg øver meg. Og bare å skrive dette er en øvelse!!!

Ha en god dag der du er i ditt liv!