onsdag 19. september 2012

Det vakreste....

Noen ganger tenker jeg at alle kvinner skulle få en liten lapp stukket i hånden når de bestemmer seg for å prøve å få barn. Der skulle det stå: "Velkommen til den vakreste reisen på jord. Og den mest smertefulle". For å ønske å bli, eller være mamma, er nettopp det syntes jeg. Det vakreste, og det mest smertefulle.

Kan jeg få barn? Tenk hvis jeg mister det? Tenk hvis den lille ikke er frisk? Tenk hvis lillebabyen blir syk? Tenk hvis han skader seg alvorlig? Tenk hvis hun ikke få venner? Tenk hvis...? Åh, det er så mange bekymringer. For noen er det mer en bekymringer. For noen er det beinhard virkelighet. Mammahjertet er så stort. Det rommer all verdens kjærlighet, drømmer og håp for den lille.

Jeg er så takknemlig for at det er mange av dere der ute i bloggverdenen som velger å dele de mest smertefulle sidene ved det å være mamma. For det er ingen selvfølge at alt alltid går bra. Når en elsker så mye, så blir smerten tilsvarende stor. Det følger ingen garantilapp med en positiv graviditetstest. Eller en frisk baby. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe.

For meg betyr dette at takknemligheten over det jeg har er overveldende. De to guttene mine er ingen selvfølge. Jenta i magen min er ingen selvfølge. Det er tre mirakler. Tre skatter. Tre små individer med en ukjent vei foran seg. Jeg skal gå sammen med dem. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at de skal ha det bra. Og jeg vet at det vil bli mange mammatårer. For med den enorme kjærligeten følger smerten. Jeg kan ikke beskytte dem mot alt. Selv om jeg så gjerne skulle. Jeg kan ikke beskytte hjertet mitt mot smerten. Kjærligheten er for stor.

Så det vakreste er også det mest smertefulle. Slik må det være.


 
Somna, min kjære - sov vid mitt hjerte
Du er mig næra, du er min smerta
Enn kan du sova, natten er stilla
Enn er det langt til dag, somna min lilla


Svensk vuggevise

14 kommentarer:

  1. Dette grep meg, Heidi. Rørende vakkert skrevet - og jeg tror alle vi som er mammaer eller blivende mammaer kan kjenne seg igjen i dette. Alle "tenk hvis..."....de har det vært og er fortsatt mange av her. Tror i grunn de varer resten av livet...sånn er det å få små, og det føles som om å bære hjertet på utsiden av kroppen...syns jeg.
    Nå er det lenge siden jeg har sett deg, jeg håper vi får det til snart. Jeg har vært litt opptatt, har begynt studere og mye som skjer - og om en uke reiser vi til sydligere strøk. Men jeg håper vi klarer det før fødsel :)
    Og takk for fine kommentarer til meg, Heidi - jeg er litt offline for tiden, og ikke på mange bloggrunder for tiden...Men sender deg en goood klem. Takk for at du deler - fint å se deg litt mer aktiv her igjen :) Ønsker deg en skjønn uke min venn!!

    SvarSlett
  2. that is soooo impressive! you have a big talent in expressing feelings with words! BTW, how do you do?

    SvarSlett
  3. Nydelig skrevet - virkelig nydelig. Og sant. Takk!

    SvarSlett
  4. Å så nydelig og vakkert . Akkurat samme følelser og tanker som jeg går å bærer på med min lille skatt i magen . Du høres ut som en vakker mamma. Klem

    SvarSlett
  5. For noen vakre og sanne ord. Jeg er så enig, s
    å enig.
    Du skriver fabelaktig godt.
    Jeg er så glad du skriver og deler.
    Dette innlegget traff meg dypt inni hjertet.
    Ønsker deg en fin dag.
    Stor klem

    SvarSlett
  6. Ord som griper fra et mammahjerte til et mammahjerte.
    Klem

    SvarSlett
  7. Å, nå ble jeg rørt!

    Høygravid førstegangsmor her... Kjenner meg igjen i bekymringstanker sålangt, og den vanvittige gleden over at jeg får bære frem et barn. Takk for at du skriver så fint:)

    SvarSlett
  8. Dette traff meg virkelig midt i hjerterota.. Magi med ord er dette. Alle disse tenk om, tenk å klare å se noe positivt med det! Tusen takk!

    SvarSlett
  9. Hei Heidi
    Igjen er jeg så glad for å lese tekstene dine. Du skriver rørende og så flott. Endelig har jeg fått tatt meg en liten bloggrunde og det kjennes deilig å få besøke deg her igjen. Takk for at du deler:)

    Ønsker deg en fin kveld
    Klem Tonje

    SvarSlett
  10. Vakre ord. Og sanne. Jeg tror vi har det slik hele livet. Mine barn er nå 18, 17 og snart 13. Men mammahjertet er, om mulig, større.
    Vi vil barna alt vel, stiller opp til det som er, og jeg blir lei meg når barna ikke har det bra. Skulle gjerne båret alt for dem, men de må jo også erfare selv.
    Men ingenting gjør meg gladere enn når de har det bra! Ja, det er sant som du skriver, med kjærligheten følger også smerten.

    Klem Tessa

    SvarSlett
  11. Hei Heidi!

    Jeg må vel være den eneste mannen her i verden som har klart å forville meg inn på et gravid-mamma-blogg-innlegg, men nå er jeg så lenge etter de andre kommentarene i tid at det forhåpentligvis bare er du som leser denne kommentaren... :-)

    Dette innlegget (og det utrolig sjarmerende bildet!) satte meg plutselig 28 år tilbake i tid...., vi ventet vårt første barn. Jeg havnet plutselig i den bekymringsgreia som du beskrev som "tenk hvis" pluss noen andre blandede følelser. Mange ulike scenarier dukket opp, både om selve fødselen og oppveksten, jeg var aldeles alene med disse tankene - kunne ikke dele dette med kona som i ukevis lå og gruet seg til selve fødselen!! Jeg kan ikke huske at jeg har følt meg mer hjelpeløs noen gang, og dette hadde jeg i flere uker helt frem til fødselen var et faktum. Så opplevde jeg et helt spesielt bønnesvar ift mine egne følelser i det øyeblikket sønnen vår endelig lå på mammas mage, men alle de vanskelige tankene jeg hadde hatt i siste del av svangerskapet turde jeg ikke å dele med kona før flere uker etter fødselen.

    Det gikk bedre med mine egne følelser og bekymring da nestemann kom noen år etter, og når jeg tenker på de to staute karene som er voksne nå...

    -Hadde jeg grunn til å være bekymret? Nei
    -Var oppveksten til guttene kun en dans på roser? Nei
    -Tok de skade av de problemene og utfordringene de fikk? Nei
    -Valgte de et liv i verden fremfor et liv med Gud? Nei

    -Er jeg verdens lykkeligste pappa den dag i dag? JA!

    Lykke til med fødselen, dette kommer til å gå fint - God is in control!

    SvarSlett