Jeg liker tålmodige mammer. Kjærlig, bestemt, tålmodig. Litt slik mamma jeg gjerne vil være. Syntes ikke om sånne mammer som er utålmodige og sure i stemmen når barna bare er barn.
I dag skulle vi ut, jeg og småguttene mine. Minsten satt klar i bilsetet og var IKKE førnøyd. Han krevde stadig bevegelse i setet, hvis ikke truet han med å hyle slik at de som enda ikke var våkne i nabolaget garantert kom seg opp. Lillegutt var ferdig kledd. Liten sjarmør, nyklipt og i ny jakke, klar for å møte dagen. VELDIG klar faktisk. Han er ikke av den tålmodige typen, så jeg slapp han ut mens jeg skulle ta på meg den en gang rene jakka mi. Og det er utrolig hva en småtass på et og et halvt klarer å finne på mens mammaen tar på jakke og sko. Først måtte han smake på en stemorsblomst (jeg trodde et sjarmerende sekund at han hadde plukket sin første blomst til mammaen sin...), så dro han like godt opp en hel gjeng stemorsblomster. Imens skrek minsten hvis ikke jeg sørget for å holde bilstolen i kontinuerlig bevegelse med den ene foten. Og blodsukkeret til mor sjøl var på bristepunketet etter å ha gitt skiva si til lillegutt for å redde husfreden. Og plutselig er jeg en KLASSISK UTÅLMODIG MAMMA. Det var nesten som jeg plutselig så meg selv utenfra. Å huttetu for en kjip mamma!!
Jepp, jeg var kjip, levde ikke opp til forventningene mine. Og sannheten er at det skjer ofte, på så mange områder. Og den aller dårligste nyheten er at det kommer til å skje igjen. Da er kunsten å han litt tålmodighet med seg selv også. Og spise godt til frokost!!