søndag 12. juni 2011

Fryd

Hvor stolt går den an å bli??? Jeg snakker om skikkelig mammastolthet. En sånn "glede-takknemligehet-er det mulig at det er mitt barn" følelse. For noen dager siden var vi på et flott arrangement for Stine Sofies stiftelse. Her var det masse musikk for barna. Og min eldste sønn elsker musikk. Og han elsker å danse. Da musikken begynte sto han helt stille, og så løftet han de små hendene sine. Etterhvert begynte han å danse. Helt fri og glad. Helt alene blant alle de andre. Han var ikke opptatt av hva de andre mente eller tenkte, han bare danset. Og danset. I en time danset han, bare avbrutt av litt kos, og en pølse i lanka. Han var så svett, rødkinnet og lykkelig. Og jeg var så stolt så stolt. Av gleden og friheten hans. Av smilet og all rytmen i den lille kroppen (som vi lurer veldig på hvem han har arvet av....). Av at han er min sønn. Og enda en gang blir jeg minnet på at slik er min Fars kjærlighet til meg. Vet jeg har skrevet om det flere ganger før, men jeg kan ikke bli minnet på det ofte nok. Det er for stort til at jeg helt kan skjønne det. At Gud fryder seg slik over meg. Lille meg. Han ønsker at jeg skal være like fri og glad som min lillegutt. Så trygg på Hans kjærlighet. Og Hans ord til meg er i dag som alle dager:


Han gleder og fryder seg over deg

og gir deg på ny sin kjærlighet.

Han jubler over deg med fryd

som på en høytidsdag.

Sefanja 3,17


Det gjelder meg. Og det gjelder deg. Og kjærligheten er større enn vi kan fatte.

3 kommentarer:

  1. desse små er verkeleg forbilder...
    nydeleg!

    -klem

    SvarSlett
  2. Så fin opplevelse...
    Barna er vår velsignelse.

    Ha en fin søndagskveld!
    Smil fra Mona

    SvarSlett
  3. Du skriver så vakkert om det å være mor, at det er like før jeg får tårer i øynene. Vi voksne har så mye å lære av de små.

    SvarSlett