Å telle velsignelser

Jeg husker veldig godt denne kvelden for et år siden. Det regnet (som i kveld). Jeg husker at vi kjørte forbi små, utkledde barn, og jeg lurte på om vi hadde noe godteri i hus hvis noen kom på døra vår. Jeg husker at jeg var så glad og spent der i bilen. Meg og mannen min og den store magen. Vi skulle snart møte jenta vår. Jeg satt på en søppelsekk i tilfelle vannet skulle gå på bilturen (man blir klok av erfaring). Jeg så ut som en morsom utgave av meg selv (for andre i alle fall). Vann i kroppen kler meg ikke. Ni lange, tunge, fine, forventningsfulle måneder var snart over.

Da november var 39 minutter gammel kom vår lille jente til verden. Vårt tredje mirakel.

Kjære jenta mi.
Min lille datter.
Takk for et fantastisk år.
Takk for hvert smil, og de er mange
Takk for hvert "mamma", det rører et sted i hjertet mitt som ingen kan se
Takk for hver tidlig morgenstund, der vi to er alene i en verden som ikke har våknet enda
(men vi kan gjerne starte litt senere)
Takk for hver klem
Takk for at du stråler når du kommer stabbende mot meg
Takk for din uendelige tillit og kjærlighet.
Takk for at jeg får det så ufortjent

Det har vært et travelt år, jeg skal ikke late som noe annet. Jeg har i perioder vært skikkelig sliten. Det har vært mye sykdom, mye vondt i mammahjertet, men mest glede og takknemlighet. Det er en gave å se mine tre små. Det hender hverdagen tar overhånd. Bekymringer, dårlig samvittighet, søvnmangel (jenta vår våkner veeeldig tidlig. Alltid). Høsten ble ikke som planlagt. Men jeg øver meg på å telle velsignelsene.

Ok, vi bor ikke i drømmehuset. Vi leier fortsatt. Jeg lengter etter et hus som er vårt, med hage og mye lys. Jeg lengter etter en liten jobb. Men jeg øver meg på å se på de tre barna på stuegulvet, i stedet for stuen som ikke er helt slik jeg skulle ønske.

Jeg øver meg også på se det jeg får gjort, ikke alt det jeg aldri rekker. Jeg kommer jo aldri lenger enn å vaske tøy, brette tøy, rydde leker, rydde inn i oppvaskmaskinen, rydde ut av oppvaskmaskinen, feie smuler opp fra gulvet, vaske bad, støvsuge...og så er det bare å begynne på nytt igjen.

Jeg spiser fortsatt alt for mye sjokolade, og kommer aldri i gang med å bruke rokkeringen som forhåpentligvis skal gi meg en strammere midje. Ikke har det blitt noe av syklingen jeg planla. Jeg er for trøtt når barna er lagt. Men jeg har hørt om en hold-in underkjole, og det har jeg tenkt å investere i før julas selskapeligheter. Og så øver jeg meg på å tenke at kroppen min har båret frem tre barn, og merkene etter det er hedersmerker.

Jeg har tre små skatter. Jeg er en velig heldig kvinne. Så da får det bare være, at drømmehuset ikke kommer, at magen tyter ut over bukselinningen og vaskerommet snart er ufremkommelig.

(Det er min venninne Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt det vakre bildet av jenta vår da hun var tre måneder) https://www.facebook.com/fotokatrine

Effektivitetsmonster

Jeg er blitt et effektivitetsmonster. Tre barn på litt over tre år har sine følger. Jeg har utviklet særdeles gode evner innen områder som: å få tre barn ut døren (nesten) i tide, lage middag med tre trøtte og sultne barn rundt meg, rydde mens jeg gjør andre ting, støvsuge og underholde minsten samtidig, rydde sko, vinterdresser, luer, flere sko, votter, jakker og annet fra gangen og til sine faste plasser slik at vi kan komme forbi (vi har en liten gang). Høres jeg ut som en supermamma? Sannheten er bare at jeg er blitt en litt for stresset mamma. Mitt i alt kavet holdt jeg på å glemme å nyte, være og le.

Vi hadde en nydelig sommer. Tid med hverandre og til hverandre. Vi var blant annet en tur i Danmark. I bilen på vei hjem satt vi og tullet og lo. Jeg kikket bak på våre tre skatter, og så gleden deres. Og så slo det ned i hodet mitt, en tanke som nesten fikk tårene opp i øynene mine: Jeg ler for lite. Jeg stresser for mye. Jeg er blitt et effektivitetsmonster.

Hverdagen blir fort preget av stress. Ofte er det jeg som skaper stresset. Med to barn i trassalderen er det mange utfordringer, og jeg er ikke verdens mest tålmodige (håper begge guttene er vel ute av denne berømte alderen før tulla kommer dit). Jeg øver meg på å puste dypt, og tenke at det ikke er så farlig. Det gjør ikke noe at tornadoen på snart tre igjen har hevet alle bokstavkortene utover hele stuen. Det gjør ikke noe at vi ikke rekker å pusse tennene. Vi dropper nisten og kjøper en go`morgen youghurt. Middagen kan være pølser og ketchup. Det er lov å bestikke med film og noe godt når mannen jobber og kvelden er lang.

De beste kveldene er de kveldene der jeg lar rydding være rydding og legger med på gulvet sammen med mine tre små. Jeg blir et levende klatrestativ og får uendelig mange koser. Jeg nyter, er til stede og ler. Eller jeg setter meg i godstolen med guttene på fanget og ser barne-tv, mens pappaen stuller og steller med sin lille prinsesse. Det har blitt flere slike kvelder i det siste. For jeg begynner å bli veldig lei effektivitetsmonsteret. Tror mann og barn er lei henne og. Så jeg jobber med å kaste henne ut. Jeg vil le mer, nyte mer. Og så øver jeg på å være nådig mot meg selv. Slik at jeg ikke er for hard mot meg selv når det ikke går helt etter planen. For jeg er jo bare en liten mamma som gjør så godt hun kan. Og jeg tar i mot alle klemmer og komplimenter fra min tre små med stor takk. Som at fireåringen har kalt meg supermamma i hele dag. Så da er jeg vel ikke så aller verst!!

What if your blessings come through raindrops...

Så er høsten her. En høst jeg hadde gruet meg litt til. Fordi den blir litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde sett for meg noe slikt som dette: En strålende opplagt Heidi går alene (merk: ALENE) ut døren tre dager i uka. Hun er pent sminket, har tøy uten flekker, ny skinnjakke og skinnveske og fine sko. Hun setter seg inn i den snertne bilen som mannen vanligvis bruker og kjører til sin nye og spennende jobb mens hun drikker te og hører på radioen (ikke Sabeltann, Jarle Waldemar eller lignende). (Ikke et vondt ord om Sabeltann eller Jarle Waldemar forresten, jeg skylder dem en stor takk. De har reddet mange bilturer).

Jeg har ingen jobb, ingen skinnjakke eller skinnveske, og har stort sett flekker av varierende art på tøyet. Jeg dusjer med tilskuere og sminker meg med en toåring på føttene som lurer på hva mamma gjør. Jeg kan snart alle tekstene på Sabeltann cden (i alle fall på Grusomme Gabriel sangen). Så, jada, det hender jeg lengter veldig etter å gå ut døren om morgenen. Være den som går på jobb. I stedet for å være den trøtte og alt for ofte sure mammaen som prøver å få tre barn ut døra uten for mange komplikasjoner og hissige utbrudd (av mor og barn). For sannheten er at jeg har vært alt for mye sur og gretten den siste tiden. Jeg er lei meg for det.

Jeg innser litt mer dag for dag at jeg ikke er en superkvinne. Jeg får ikke til alt. Jeg har en slitasje i kneet. Har hatt det lenge. Innrettet livet mitt etter det. Ikke tenkt så mye på fremtiden. Så en dag måtte jeg innse at det ikke gikk så bra mer. Det var bare å ta fatt i sitt eget liv. Sin egen helse. Det var ikke noe gøy. Jeg havnet i den mølla jeg trodde jeg var ferdig med. Fysioterapi, kortisonsprøyter og sykemelding. Men jeg kan ikke sykemelde meg fra mammarollen. Mye er annerledes, og litt skremmende. Men jeg lærer mye. Jeg griner ikke mer over at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. For jeg ser hvor kreftene mine trengs. Jeg har tre små barn. Jeg har en mann. Jeg har et hjem. Men jeg har ikke et utømmelig lager av krefter. Så hvem skal få det jeg kan gi? Det er ikke så vanskelig å svare på. Planen om brun skinnjakke er satt på vent. Skal heller investere i knall orange regnkåpe.

Livet kan ta ny og annerledes retning. Men hvem sier at det ikke kan bli spennende likevel??

 

Cause what if Your blessings

comes through raindrops

What if Your healing

comes through tears...

Lara Story



Det er godt å være tilbake i bloggverden. Det ble en lang pause. Forklaringen ligger mye i det som står over. Men nå er jeg innom litt blogger igjen. Har flere blogginnlegg i hodet. Gleder meg til å dele de med dere. Fortsatt god høst alle sammen!!!

Mirakler

Jeg hørte noen si at vi ikke ser så mange mirakler. Det fikk meg til å tenke. Kanskje miraklene er flere en vi tror. Kanskje det handler litt om å se. Ikke ta det vi har som en selvfølge. Kanskje miraklene rett og slett er mange. Og store.

Vi trenger flere sirkusdirektører

Guttene våre er glade i  Torbjørn Egners fortellinger. Det er stor stas å besøke Kardemomme by i dyreparken. I går var røverne på plass, og minste gutten løp etter dem og ropte at de måtte gå i fengsel med stort alvor. Siden han bare er to og et halvt år ble det hele uttalt med stor iver og litt omrokkeringer på stavelser. Det var et minneverdig øyeblikk. Da kom jeg til å tenke på noe jeg skrev i Dagen i vinter. Jeg ble nemlig inspirert av de allerede omtalte røverne. Vi spilte inn riksteateret sin forestilling som ble vist på NRK i romjulen, og både mor og barn har sett den mange ganger.

På slutten av forestillingen slukker Kasper, Jesper og Jonatan brannen i tårnet til Tobias. De tre røverne er plutselig helter. Den ene blir brannmester, den andre blir baker, men siste mann står igjen og lurer på hva han skal gjøre. Alle de andre har jo fått viktige oppgaver. ”Hva har du lyst til da?” spør politimester Bastian. Den siste røveren nøler litt, før han forteller at han alltid har drømt om å bli sirkusdirektør. Han ser litt forlegen ut når han presenterer sin store drøm. Det er da politimester Bastian gjør det jeg syntes er så fantastisk. Han utbryter begeistret: ”Sirkusdirektør. Det kunne vi trenge. Vi har jo ikke noe sirkus i Kardemomme by!”.

Røveren hadde en drøm som ikke var helt som de andres. Han ville noe litt annerledes. Kanskje litt mindre fornuftig i enkeltes øyne. Men det var heldigvis en som oppmuntret han. Det var en som tok drømmen hans på alvor. Det er fantastisk når drømmer blir møtt slik. Da våger vi å tro litt mer på oss selv. Vi trenger mennesker som drømmer stort, annerledes, litt ”ufornuftig”. Vi trenger mennesker som våger. Vi trenger mennesker som oppmuntrer. Vi trenger flere sirkusdirektører, og vi trenger mennesker som hjelper og heier dem frem. Slike som politimester Bastian.

 

Flink pike, enda en gang....

Fredag morgen klokka åtte grep en meget frustrert og TRØTT trebarnsmamma telefonen og slo nummeret til helsestasjonen (jeg er meget takknemlig for de flinke og snille damene der). Det hjelper ikke med tre barn, jeg blir virkelig aldri ekspert på disse underfundige og bestemte små miraklene. Jeg orket ikke en gang å late som jeg var flink pike, jeg ville bare sove!! Noen minutter senere var jeg roligere. Litt trøst, støtte, "det er helt normelt i den alderen" og noen gode råd gjør godt. Jeg øynet håp, og var klar til å gjøre noen aldri så små forandringer i rutinene til lille tulla. Rådene funket faktisk - hurra!!! Nå håper jeg bare det varer :-).

Har (igjen...) tenkt litt på dette med "flink pike" greia. Og da fikk jeg lyst til å kjøre en liten repise på et innlegg jeg hadde for noen år siden. Les det den som vil :-)


Er du flink pike???

 

"Ikke noe problem, det klarer jeg fint".

"Joda, jeg skal rekke det"

"Det var ikke så vanskelig det, kan gjøre det igjen"

"Så klart jeg kan hjelpe da!"

"Nye oppgave?. I morra? Har det jo litt travelt, men la meg se på det".

"Rakk du ikke det, jeg kan se på det jeg"

 

Har du noen gang løpt rundt som en jo-jo en time før besøk, og laget middag, mens kaka står i ovnen og du fortsatt er svett etter støvsugingen? Eller sittet på jobb og lurt på hvorfor i all verden du endte opp med alle de oppgavene, hvordan du kunne være så dum å si ja til alle. Men ikke tørre å si i fra? Har du stått foran speilet og pyntet deg, og lurt på hvordan du skal klare kvelden ute uten å sovne, mens sofaen roper fra stua? Har du skjemmes over støvet under bordet (som sees så mye bedre når du og gjestene leker på gulvet med barna, enn før da alle satt rimelig sivilisert i sofaen)?

 

Har du unnet deg mange gode kvelder på sofaen med boka, mens støvet får være i fred litt, uten dårlig samvittighet? Har du våget å si nei til nye arbeidsoppgaver, uten å føle at du ikke strekker til? Kan du ta i mot besøk, uten at det er strøkent i huset, og slappe av med det? Kan du si, "det syntes jeg var for tøfft, kan jeg slippe"? Eller "jeg klarer det ikke"? Kan du en gang innimellom være bitte, liten jente og vise det?

Froskekaken

Nå vi er i byen går vi ofte forbi en bakedisk med mange flotte kaker. Blant alle disse flotte kakene står froskekaken. En punchkake kledd i grønn marsipan men øyne og munn. Og min snart fire år gamle sønns store drøm. Jeg er vel som mammer flest. Ofte litt hastig og litt for fornuftig. Flere ganger har han spurt om han kan få denne herligheten, og fått nei. Du kan heller få et rundstykke med ost, sier jeg. Og tenker at han helt sikkert ikke liker den likevel.

I dag var vi to på bytur. Min lille kjekkas og meg. Etter frisøren skulle vi på cafe. "Hva har du lyst på da?", spør jeg min lille sønn. "Froskekaken", kommer det kontant. Det gikk rett i mammahjertet mitt. Selvfølgelig skulle han få froskekaken!!! Han strålte, og hånd i hånd gikk vi dit herligheten fantes.Så satt vi der, vi to. En liten lykkelig gutt med kul sveis og en froskekake som for anledningen var gul, og en mamma som tenkte at hun må huske å kaste fornuften over bord litt oftere.

At gutten heller ville ha mammas rundstykke med ost er ikke så viktig. For gleden i øynene hans og stunden ved cafebordet kommer mammaen aldri til å glemme.