What if your blessings come through raindrops...

Så er høsten her. En høst jeg hadde gruet meg litt til. Fordi den blir litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde sett for meg noe slikt som dette: En strålende opplagt Heidi går alene (merk: ALENE) ut døren tre dager i uka. Hun er pent sminket, har tøy uten flekker, ny skinnjakke og skinnveske og fine sko. Hun setter seg inn i den snertne bilen som mannen vanligvis bruker og kjører til sin nye og spennende jobb mens hun drikker te og hører på radioen (ikke Sabeltann, Jarle Waldemar eller lignende). (Ikke et vondt ord om Sabeltann eller Jarle Waldemar forresten, jeg skylder dem en stor takk. De har reddet mange bilturer).

Jeg har ingen jobb, ingen skinnjakke eller skinnveske, og har stort sett flekker av varierende art på tøyet. Jeg dusjer med tilskuere og sminker meg med en toåring på føttene som lurer på hva mamma gjør. Jeg kan snart alle tekstene på Sabeltann cden (i alle fall på Grusomme Gabriel sangen). Så, jada, det hender jeg lengter veldig etter å gå ut døren om morgenen. Være den som går på jobb. I stedet for å være den trøtte og alt for ofte sure mammaen som prøver å få tre barn ut døra uten for mange komplikasjoner og hissige utbrudd (av mor og barn). For sannheten er at jeg har vært alt for mye sur og gretten den siste tiden. Jeg er lei meg for det.

Jeg innser litt mer dag for dag at jeg ikke er en superkvinne. Jeg får ikke til alt. Jeg har en slitasje i kneet. Har hatt det lenge. Innrettet livet mitt etter det. Ikke tenkt så mye på fremtiden. Så en dag måtte jeg innse at det ikke gikk så bra mer. Det var bare å ta fatt i sitt eget liv. Sin egen helse. Det var ikke noe gøy. Jeg havnet i den mølla jeg trodde jeg var ferdig med. Fysioterapi, kortisonsprøyter og sykemelding. Men jeg kan ikke sykemelde meg fra mammarollen. Mye er annerledes, og litt skremmende. Men jeg lærer mye. Jeg griner ikke mer over at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. For jeg ser hvor kreftene mine trengs. Jeg har tre små barn. Jeg har en mann. Jeg har et hjem. Men jeg har ikke et utømmelig lager av krefter. Så hvem skal få det jeg kan gi? Det er ikke så vanskelig å svare på. Planen om brun skinnjakke er satt på vent. Skal heller investere i knall orange regnkåpe.

Livet kan ta ny og annerledes retning. Men hvem sier at det ikke kan bli spennende likevel??

 

Cause what if Your blessings

comes through raindrops

What if Your healing

comes through tears...

Lara Story



Det er godt å være tilbake i bloggverden. Det ble en lang pause. Forklaringen ligger mye i det som står over. Men nå er jeg innom litt blogger igjen. Har flere blogginnlegg i hodet. Gleder meg til å dele de med dere. Fortsatt god høst alle sammen!!!

Mirakler

Jeg hørte noen si at vi ikke ser så mange mirakler. Det fikk meg til å tenke. Kanskje miraklene er flere en vi tror. Kanskje det handler litt om å se. Ikke ta det vi har som en selvfølge. Kanskje miraklene rett og slett er mange. Og store.

Vi trenger flere sirkusdirektører

Guttene våre er glade i  Torbjørn Egners fortellinger. Det er stor stas å besøke Kardemomme by i dyreparken. I går var røverne på plass, og minste gutten løp etter dem og ropte at de måtte gå i fengsel med stort alvor. Siden han bare er to og et halvt år ble det hele uttalt med stor iver og litt omrokkeringer på stavelser. Det var et minneverdig øyeblikk. Da kom jeg til å tenke på noe jeg skrev i Dagen i vinter. Jeg ble nemlig inspirert av de allerede omtalte røverne. Vi spilte inn riksteateret sin forestilling som ble vist på NRK i romjulen, og både mor og barn har sett den mange ganger.

På slutten av forestillingen slukker Kasper, Jesper og Jonatan brannen i tårnet til Tobias. De tre røverne er plutselig helter. Den ene blir brannmester, den andre blir baker, men siste mann står igjen og lurer på hva han skal gjøre. Alle de andre har jo fått viktige oppgaver. ”Hva har du lyst til da?” spør politimester Bastian. Den siste røveren nøler litt, før han forteller at han alltid har drømt om å bli sirkusdirektør. Han ser litt forlegen ut når han presenterer sin store drøm. Det er da politimester Bastian gjør det jeg syntes er så fantastisk. Han utbryter begeistret: ”Sirkusdirektør. Det kunne vi trenge. Vi har jo ikke noe sirkus i Kardemomme by!”.

Røveren hadde en drøm som ikke var helt som de andres. Han ville noe litt annerledes. Kanskje litt mindre fornuftig i enkeltes øyne. Men det var heldigvis en som oppmuntret han. Det var en som tok drømmen hans på alvor. Det er fantastisk når drømmer blir møtt slik. Da våger vi å tro litt mer på oss selv. Vi trenger mennesker som drømmer stort, annerledes, litt ”ufornuftig”. Vi trenger mennesker som våger. Vi trenger mennesker som oppmuntrer. Vi trenger flere sirkusdirektører, og vi trenger mennesker som hjelper og heier dem frem. Slike som politimester Bastian.

 

Flink pike, enda en gang....

Fredag morgen klokka åtte grep en meget frustrert og TRØTT trebarnsmamma telefonen og slo nummeret til helsestasjonen (jeg er meget takknemlig for de flinke og snille damene der). Det hjelper ikke med tre barn, jeg blir virkelig aldri ekspert på disse underfundige og bestemte små miraklene. Jeg orket ikke en gang å late som jeg var flink pike, jeg ville bare sove!! Noen minutter senere var jeg roligere. Litt trøst, støtte, "det er helt normelt i den alderen" og noen gode råd gjør godt. Jeg øynet håp, og var klar til å gjøre noen aldri så små forandringer i rutinene til lille tulla. Rådene funket faktisk - hurra!!! Nå håper jeg bare det varer :-).

Har (igjen...) tenkt litt på dette med "flink pike" greia. Og da fikk jeg lyst til å kjøre en liten repise på et innlegg jeg hadde for noen år siden. Les det den som vil :-)


Er du flink pike???

 

"Ikke noe problem, det klarer jeg fint".

"Joda, jeg skal rekke det"

"Det var ikke så vanskelig det, kan gjøre det igjen"

"Så klart jeg kan hjelpe da!"

"Nye oppgave?. I morra? Har det jo litt travelt, men la meg se på det".

"Rakk du ikke det, jeg kan se på det jeg"

 

Har du noen gang løpt rundt som en jo-jo en time før besøk, og laget middag, mens kaka står i ovnen og du fortsatt er svett etter støvsugingen? Eller sittet på jobb og lurt på hvorfor i all verden du endte opp med alle de oppgavene, hvordan du kunne være så dum å si ja til alle. Men ikke tørre å si i fra? Har du stått foran speilet og pyntet deg, og lurt på hvordan du skal klare kvelden ute uten å sovne, mens sofaen roper fra stua? Har du skjemmes over støvet under bordet (som sees så mye bedre når du og gjestene leker på gulvet med barna, enn før da alle satt rimelig sivilisert i sofaen)?

 

Har du unnet deg mange gode kvelder på sofaen med boka, mens støvet får være i fred litt, uten dårlig samvittighet? Har du våget å si nei til nye arbeidsoppgaver, uten å føle at du ikke strekker til? Kan du ta i mot besøk, uten at det er strøkent i huset, og slappe av med det? Kan du si, "det syntes jeg var for tøfft, kan jeg slippe"? Eller "jeg klarer det ikke"? Kan du en gang innimellom være bitte, liten jente og vise det?

Froskekaken

Nå vi er i byen går vi ofte forbi en bakedisk med mange flotte kaker. Blant alle disse flotte kakene står froskekaken. En punchkake kledd i grønn marsipan men øyne og munn. Og min snart fire år gamle sønns store drøm. Jeg er vel som mammer flest. Ofte litt hastig og litt for fornuftig. Flere ganger har han spurt om han kan få denne herligheten, og fått nei. Du kan heller få et rundstykke med ost, sier jeg. Og tenker at han helt sikkert ikke liker den likevel.

I dag var vi to på bytur. Min lille kjekkas og meg. Etter frisøren skulle vi på cafe. "Hva har du lyst på da?", spør jeg min lille sønn. "Froskekaken", kommer det kontant. Det gikk rett i mammahjertet mitt. Selvfølgelig skulle han få froskekaken!!! Han strålte, og hånd i hånd gikk vi dit herligheten fantes.Så satt vi der, vi to. En liten lykkelig gutt med kul sveis og en froskekake som for anledningen var gul, og en mamma som tenkte at hun må huske å kaste fornuften over bord litt oftere.

At gutten heller ville ha mammas rundstykke med ost er ikke så viktig. For gleden i øynene hans og stunden ved cafebordet kommer mammaen aldri til å glemme.

Sinna-Heidi

En gang var det en jente i 20-årene som snek seg inn på møtene i kirka hun tilhørte. Hun passet på å komme for seint, og ofte gå tidlig. Hun var sinna. Sinna på Gud. Skikkelig sint, ikke bare sånn søt-jente-sint. Hun kunne ikke skjønne hvorfor Gud hadde tillatt at livet hennes plutselig var snudd opp ned. Hun kunne ikke jobbe med det hun elsket, hun kunne ikke gjøre noe av det hun pleide å bruke fritiden på, og ingen kunne fikse kneet hennes heller. Hun var en ung idrettsglad jente med kne som en 70-åring. Hun syntes det var blodig urettferdig. I tilegg hadde hun ingen kjæreste, og var lei av singellivet. Livet var ikke blitt slik hun hadde håpet, og noen måtte jo ha skylden. Så da ble det Gud.

Som du sikkert har gjettet, var den jenta meg. Sinna-Heidi. Jeg har vært mye sint på Gud. Når livet ble vanskelig ble jeg sinna. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gi Gud sparken som sjef i livet mitt. Jeg syntes han gjorde en dårlig jobb. Hadde lyst til å prøve å ordne opp ute han. Men han slapp ikke meg. Han holdt meg på fanget sitt som en forelder holder et trassig barn. Barnet er for sint til å kjenne de kjærlige armene som holder det. Men når barnet roer seg, da skjønner det at det ble holdt hele tiden. I trygge armer. Jeg roet meg til slutt. Etter et år. Da fant jeg meg selv sittende på Guds fang. Sliten og elsket. Tålt. Kjærligheten vant over staheten min. Kjærligeheten vant over alle spørsmålene mine. Den vinner over alle spørsmålene mine enda. For jeg har skjønt at nettopp siden livet i perioder er så utfordrende og smertefult, så er det best å sitte på et trygt fang.



Tusen takk for alle de fine kommentarene og

gratulasjonene angående boka mi.

Det har betydd veldig mye,

for det har vært litt skummelt å gi ut en bok

som er såpass personlig.

Velkommen til mine nye følgere,

jeg håper dere vil like dere her!

Og takk til nydelige Spirea, med den

fantastiske bloggen "Hjertespor",  http://www.hjertespor.net

for at du snakker så fint om bloggen min og boka.

Å være rik

Med tre små i hus blir det mye skittentøy. Det havner som regel på gulvet på badet, og blir der til kvelden eller til vi får gjester. I dag lå det en fin haug der etter sengetid. Nye finbukser med skitne kne, en fin liten kjole full av gulp. Strømpebukser, gensere. Spor etter små folk som lever et aktivt liv. Jeg kikket på haugen, bestemte meg for å la den ligge til i morgen. Og kjente plutselig hvor rik jeg er.

Jeg har sluttet å si til de som fortsatt er single at "bare vent, drømmeprinsen dukker nok opp når du minst venter det. Ikke stress". Eller til de som enda ikke har barn: "Ikke stress, da skjer det i alle fall ikke". For jeg vet hvordan det er å vente. Jeg vet hvordan det er å lengte så veldig etter noe uten å vite om det noen ganger kommer til å skje. Jeg husker så mange søndager der jeg satt alene, og lurte på om jeg skulle bli den evige, snille tante Heidi. Uten mann og barn. Jeg kunne sove så lenge jeg ville, gå på cafe når jeg ville, bruke alle pengene på meg selv, og reise til spennende steder. Men det var ingen som jeg var helt spesiell for. Jeg la meg alene og våknet alene. Jeg hadde mange gode venner, en fin famlie. Men ikke min egen familie. Det var ingen mann som elsket meg. Da hjalp det ikke å høre at jeg ikke måtte stresse. Jeg lengtet jo bare.

Men til slutt kom han. Min mann. Han som jeg elsker og som elsker meg. Jeg var 32 da vi traff hverandre. 33 da vi giftet oss. 34 da jeg fødte mitt første barn. Jeg som ikke visste om jeg kunne bli gravid en gang. Jeg har nå tre små troll. Tre nydelige skatter. Jeg er meget rik. Jeg vet ikke hvorfor det er slik. At noen venter lenge. Noen venter alt for lenge. Noen venter enda. Noen lengter og lengter. Bønner fra hjertene ropes ut. Men hvor er svaret? I mange år var svaret jeg fikk bare et "vent". Det skjedde ingen ting. Nå er jeg glad for det. For nå vet jeg jo hva jeg ventet på. Det er så mye jeg ikke skjønner: hvorfor noen ikke får det de ønsker seg så inderlig, det som andre nesten tar som en selvfølge. Hvorfor barn dør. Mammaer og pappaer dør. Hvorfor noen møter smerte etter smerte. Derfor kjenner jeg meg veldig rik når jeg ser skittentøyet på badegulvet mitt. Rik, og veldig, veldig takknemlig. Og jeg sender en bønn for alle dem som venter og lengter.