En søndagsmorra i januar

Lillegutt sover, og jeg har hatt god tid til å spise frokost og lese litt. Jeg leste fra boka "Men størst er kjærligheten" av Corrie ten Boom". Hun var litt av en dame, og alle bøkene jeg har lest av henne har gitt meg mye. Hun la virkelig livet sitt i Guds hender, og hun fikk oppleve utrolige ting. Kort fortalt skjulte hun og familien jøder i huset sitt i Nederland under krigen. De ble oppdaget, og hun, faren og søsteren ble fenslet, og senere sendt til konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren døde. Da Corrie slapp ut begynte hun å reise rundt å evangelisere, og drive hjelpearbeid for krigsoffere, blant annet i Tyskland. Da var hun over 60 år!! Imponerende spør du meg!

Jeg har lyst til å dele noe hun sa til en rik amerikansk dame. Damen kom bort til Corrie etter et møte og ga henne penger til hjelpearbeidet i Europa. Så her er det:

"Gud ønsker ikke bare litt av pengene våre, Han ønsker å få hjertene våre. Fordi hans kjærlighet til oss er så stor, ønsker Han å eie oss helt. Den Herre Jesus vil at De skal komme til Ham med alle Deres bekymringer, alle Deres synder, all Deres uro for fortiden og frykt for fremtiden. Han sier: "Jeg vil gi dere hvile". Overlat til Han å styre livet deres. Så vil De forstå at Hans åk er lett, og Hans byrde er lett, da vil gleden fylle hjertet Deres, for det er Hans vilje "at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fulkommen" (joh 15,11)".

Denne damen snudde seg og gikk da Corrie hadde sagt dette. Jeg tror det er så lett å vende ryggen til dette, også for oss som tror. Det er så lett å se på Jesu invitasjon som et krav. Men det er ikke et krav. Det er et tilbud om hvile og glede. Det er fantastisk å oppleve det midt i alle utfordringene livet bringer. Jeg skal iallefall ta det med i min uke og mine utfordinger, og jeg kjenner at det gir meg fred i hjertet en søndagsmorra i januar...

Vær vakker

Hva er vakkert? Hva er skjønnhet? Omgivelsene våre prøver stadig å fortelle oss hvordan vi kan se ut, de serverer oss et skjønnhetsideal rett i fleisen - ofte uten at vi er klar over det en gang. Jeg liker blader, men liker ikke alltid hva de gjør med meg. Jeg liker mote, men ikke at jeg noenganger føler meg som er flodhest etter å ha sett på motesidene. Jeg liker å føle meg fin, men liker og å gå hjemme i hjemmetøy og lukte gulp og spise en sjokolade til teen uten å få dårlig samvittighet.

Jeg så en artig dokumentar her en kveld. Det var en modell som gjerne ville være på forsiden av et magasin uten at de skulle fikse på bildet som ble tatt av henne. Det ble et nesten umulig prosjekt. Ingen ville gjøre det, og etter hvert ble hun selv i tvil om det var lurt. Hvordan ville hun reagere når hun så seg selv uretusjert (staves det sånn, forresten...??). Hun var smellvakker, men var alikevel usikker på seg selv. Rare greier. Til slutt fikk hun ønsket sitt oppfylt. Og hun ble kjempefornøyd. Det gikk faktisk godt an å se at bildet ikke var retusjert. Det var mer naturlig. Modellen var blitt menneskelig. Og reaksjonene var akkurat det, at alle bilder burde være slik - mer menneskelige. I denne dokumentaren intervjuet hun en tidligere redaktør av et dameblad som ønsket å ha "normale" (mer sånne som meg og deg!) modeller på forsiden av bladet sitt. Hun fikk medhold av leserne, men ikke av bransjen. Til slutt ga hun opp, og sluttet i jobben sin. Hun orket ikke være med på det mer. Modig dame!

Så over til oss, vi som ikke er på forsiden av motemagasiner. Tør vi å være fornøyde med oss selv? Tør vi ta et oppgjør med idealet som media fremstiller? Tør vi ta et oppgjør med myten om at et slankt, veltrent, velpleid ytre vitner om kontroll, vellykkethet og lykke? Tør vi, og kan vi, være vakre slik som vi er? Uten å sammenlikne oss med alle andre? Være vakre og glade i vår forskjellighet. Mangfold er vakkert. Glede er vakkert. Tro på seg selv er vakkert. Å føle seg vakker, gjør en vakker. Et tv-program jeg liker godt er "Hvordan like seg selv naken" (du får lov å le, mannen min gjør det hver gang jeg ser på det). Jeg syntes det er så gøy å se hva som skjer med et menneske når det skjønner at det er vakkert sånn som det er. Hvis ikke du har sett programmet, så går det ut på å få et menneske til å like seg selv slik som det er, uten slanking eller plastiske operasjoner. De får nytt tøy som fremhever det som er å fremheve, en time hos frisøren, blir sminket, og blir til slutt tatt bilde av naken. Nydelige, estetisk vakre bilder.

Så våg å føle deg vakker, så blir du vakker. Å være vakker er så mye mer enn det media fremstiller.

Lykke

Det er så lett å gå glipp av lykken i hverdagen. De gyldne stundene der en kjenner på gleden og takknemligheten over å ha det så uendelig godt. Stunder der kjærligheten til dem en elsker fyller hele hjertet og hele tilværelsen. Pusterom i hverdagen der en ligger i armkroken til verdens beste mann, eller koser seg med en kopp god te og hjemmebakte peppernøtter. Lykken er overalt: å ligge på gulvet med en smilende lillegutt, gi lillegutt mat og se det smilende ansiktet fult av grøt, å våkne opp til sol og frost på plenen, å høre det knitrer på peisen, å kjøpe julepresanger, kaffi på yndlingscafeen. Lykken er overalt, hvis vi bare tar oss tid til å oppleve den. Det er så lett å haste forbi i hverdagen. Det er så lett å ha fokus på alt det en skal gjøre og skulle ha gjort, kanskje spesiellt i denne førjulstiden. Men det går an å rette fokus mot gleden og takknemligheten. Og være LYKKELIG. Kanskje det er litt klisje det jeg har skrevet, men da vil jeg gjerne at livet mitt skal være en klisje. Jeg vil være mer lykkelig, og mindre alvorlig. Jeg vil slå et slag for gleden i hverdagen. Gleden mitt i alt det vi ikke rakk i dag, gleden midt i travelheten, gleden midt i trøttheten.

Noe vakkert....

Å stole på Gud.... Å stole på noen vil si å tro at de vil deg godt, at de holder de løftene de har gitt deg, at de har kontrollen. Det siste er utfordrene for meg. Jeg liker å ha kontrollen selv. Noen ganger skulle jeg ønske at jeg visste at det jeg håper på og lengter etter kommer til å skje... Når jeg er inne på dette er det artig å tenke tilbake på hvordan livet mitt kunne ha vært hvis jeg alltid hadde fått det slik som jeg ville.

Jeg, med mitt begrensede perspektiv, har ønsket meg mye rart. Så når jeg sitter her, med verdens beste mann i stua ved siden av, verdens nydeligste gutt i senga si, da er jeg uendelig takknemlig for at jeg har en Far som er klokere enn meg. En som ser hva som er til det beste for meg. Jeg har grått endel tårer i mitt liv fordi jeg ikke har fått det som jeg ville det akkurat da. Og i ettertid vært enormt takknemlig for at jeg ikke fikk det slik. Takknemlig for at det finns en som har mer peiling enn meg.

Jeg klarer fortsatt å bruke verdifull tid på å bekymre meg for fremtiden. Det er da jeg må minne meg på å se tilbake. Se sporene av en god Gud i livet mitt. Gud er overraskelsenes Gud. Han kan gi oss mer enn vi forventer, men ikke alltid det vi forventer, og når vi forventer det. Det har jeg fått oppleve. Så kan jeg sitte her en desemberkveld og se på snøen og være takknemlig for det Han har gitt meg, spent på hva fremtiden vil bringe, og prøve å innse at jeg aldri har hatt, eller kommer til å få kontrollen. Jeg må gi kontrollen til Han som vet best, og tro at han skaper noe vakkert ut av livet mitt.

God nok

Det er lett å streve med å være god nok for andre kanskje også for Gud? Noen ganger ser jeg for meg at Gud sitter å griner når Han ser ned på strevet vårt. Han, som elsker oss over alt, ser at vi ikke er glad i oss selv. Vi er ikke glade i Hans skaperverk. For Gud er vi gode nok i massevis. Han skapte deg akkurat sånn som du er fordi han ville ha deg sånn. Han er mektig stolt av deg. Gud har elsket oss fra begynnelsen av ”med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor lar jeg min miskunn mot deg vare ved” ( jer 31,3). Når vi virkelig er glad i et annet menneske, når vi elsker et annet menneske, så ser vi sider ved dette mennesket som de fleste andre ikke legger merke til. Sånn ser Gud på oss. Hans kjærlighet til oss er betingelsessløs, den er en gave, og det er så vanskelig å forstå. Vi har så lett for å tro at vi må være gode nok for å fortjene denne.

Gud vil at vi skal være glade i oss selv. Åtte steder i bibelen sier Gud oss du skal elske din neste som deg selv. Han sa den først gjennom Moses, så gjennom Jesus, og Paulus stadfestet den i tre av sine brev, og Jakob i sitt brev. Så at dette er noe Gud ville si oss kan det være liten tvil om. Men jeg tror vi sjeldent får med oss hele betydningen av dette verset. Skal du elske din neste som deg selv, betyr det at du først må elske deg selv. Å elske seg selv er å respektere seg selv, ære, sette pris på, oppmuntre, ha omsorg for seg selv. Det handle om å tenke bra om seg selv, og føle seg verdifull. Gud vil altså at vi skal ha et godt selvbilde og en god selvfølelse. Han har med sin kjærlighet gitt det viktigste bidraget til denne.

Psykologisk sett er vi skrudd sammen sånn at vi filtrere den informasjonen vi tar inn. Vi filtrer det sånn at det passer til de bildene vi allerede har. Hvis jeg har et bilde av meg som ikke god nok, er det lettere å lete etter bekreftelse på dette, en det som motbeviser dette. Men selv om dette er noe som lett skjer, så betyr ikke det at det ikke går an å jobbe med det. Det å bli bevisst denne mekanismen er et steg. Skal vi lære å bli glad i oss selv, og virkelig tro at Gud er glad i oss, kan det være en begynnelse å tro at de rundt oss er glade i oss og setter pris på oss sånn som vi er. Men da må vi våge å tro det når noen sier noe fint til oss. Det er så lett å bortforklare det. Tenke at de sa det bare fordi de følte at de måtte, eller kanskje de syntes synd på meg. Da må vi bevisst også se etter det som bekrefter det positive ved oss, og tro på det.

Hverdag

En liten vakker tankevekker i en travel hverdag: http://www.youtube.com/watch?v=4XrmQFsmPJs

Et tilbakeblikk...

Jeg kjører herved min første reprise her på bloggen. Men siden dette var mitt tredje innlegg, og jeg hadde ca 1 følger på den tiden, tar jeg sjansen og legger det ut på nytt. Følgende er skrevet tre år før jeg begynte å blogge, da jeg levde singeldager i en blokkleilighet i Kristiansand:

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å like hele seg? Deler av meg selv kan jeg like, som håret (på gode dager når krøllene er dressert, det ikke er så mye fuktighet at det ser ut som ull og den dagen shampoen faktisk gjør det den sier den skal, den separer og definerer krøllene), leggene (når de er nybarberte og innsmurt med yndlingslotionen), hjernen (de dagene hvor den faktisk fungerer, og ikke føles som om den er fylt med bomull).

Det er verre med andre deler. La meg begynne med hoftene. De slår i mot meg i speilet, og utvider seg foran øynene mine. Jo dårligere humøret er og jo mer sjokolade jeg spiste dagen før, jo flere cm dras de utover. Det er fæle greier. Det er ikke så mye bedre hvis jeg løfter blikket litt. I mine kule Lee bukser blir jeg ukul. Over linningen henger deler av meg som jeg ikke liker. Sideflesk…arghh, mange jenters fiende, hvis en ser bort fra hollywood eliten og jentene i Top Modell og bladene og…. Ingen liker dem som ikke har Love Handels. De er våre fiender. I visse øyeblikk foran speilet kan selv mine beste venninner bli fiender. Magen er heller ikke blant de gode delene ved meg. Litt muskler, men nederst lever den sitt eget liv. Trange kjoler er et sjansespill. Er det er god magedag eller en dårlig? Og om jeg ser bra ut før jeg går ut, så er det et sjansespill allikevel. Mat må man jo ha, og jeg er ikke blant dem som nipper til det søte, eller spiser litt av sandwichen min, tar meg til magen, sukker, og sier, ”åhh, jeg ble såååå mett”. Jeg er den som sitter på andre siden av bordet med tom tallerken, en stor ismocca og har lyst på resten av småspiserens mat. Og når jeg følger etter hennes smale rumpe, uten Love handels ut av cafeen kjefter jeg stumt på meg selv for min manglende viljestyrke. Jeg er heller ikke blant dem som plutselig kan utbryte ”åhh, jeg har helt glemt å spise. Har ikke spist siden frokost. Og da hadde jeg glemt å handle, så hadde bare et knekkebrød”. Jeg kan glemme mye, som ta med meg bilnøklne fra bilen, ta pengene med meg fra minibanken, ta med lommeboka når jeg skal handle, å ta kontornøkkelen ut av hånda før jeg hiver det andre jeg har i hånda (inkludert nøkkelen), hvordan jeg skal kjøre for å komme hjem – men jeg glemmer aldri å spise. Jeg glemmer ikke å handle mat. Jeg er dømt til å glemme feil ting. Tenk å tynn jeg hadde vært om all min glemmekvote hadde blitt brukt til å glemme å spise…..

Ja tenk om…… tenk om jeg kunne komme ned i størrelse 36 i bukser, tenk om magen min gikk innover i stedet for utover, tenk om jeg kunne sitte i bikini uten en eneste valk, tenk om… Hadde jeg vært lykkeligere da? Hadde livet vært lettere? Hadde jeg hatt kjæreste da? Hadde andre likt meg bedre da? Svaret er nei på samtlige av spørsmålene, og allikevel ønsker mange av oss å se sånn ut. Jeg og. Merkelig.

På dårlig-kroppdager bruker jeg mengder av energi til å se på andres kropper. Selvfølgelig mest på de som er tynnere enn meg. Ser facinert på de manglende love handels, magen som veltrent titter frem, får hun valker når hun setter seg…..ja…trekker et lettelses sukk hvis jeg kan ane en liten valke eller to. Går på butikken og kjøper frukt og grønt. Sjokolade er min fiende. Sjokolade er min fiende…..FIENDE. Jeg prøver å overbevise meg selv. Hard jobbing. Husk: du er over 30, fra nå av er sjokolade ikke din venn og trøster, men din fiende. Nikker stille for meg selv og går forbi hyllene som bugner av fiender. Puhh, klarte det. Går til kassa. Neeei – jeg er omgitt av fiender igjen. Og nå kan jeg ikke gå forbi. Må pent vente i kø ved siden av mine fiender. Men jeg skal jo elske mine fiender….. Tar med meg en pakke med kolobripølser. Helt umulig å stå i mot. Den første er spist før jeg er ute av parkeringsplassen. Jeg er ikke sann. Men godt smakte det! Veldig godt til å ikke være en venn.

Og dette skrev jeg altså etterpå i bloggens spede begynnelse:

Rart å lese dette nå. Ser at jeg faktisk har blitt gladere i kroppen min siden jeg skrev dette, selv om den fortsatt er den samme. Det vi si, litt bredere hofter og litt større mage etter at lillegutt lå i magen min. Det hjalp da jeg fikk kjæreste. Og det hjalp å bære frem og føde et barn. Det er ikke så lett å mislike en kropp som har bært frem mitt lille vidunder. Men jeg har fortsatt dager der jeg skulle ønske jeg var tynnere, strammere. Men de er færre nå. Fikk en a-ha opplevelse da jeg var høygravid. Satt og så på bilder fra bryllupet, og plutselig var det som jeg så meg med nye øyne: jeg var jo slank! Alle andre hadde sagt det, men jeg hadde ikke helt fått det inn i hodet selv. Jeg bar med meg det dårlige kroppsbildet mitt. Og gikk glipp av mange år der jeg kunne gledet meg over en slank kropp. Jeg måtte bli skikkelig høygravid for å skjønne det. Det er egentlig veldig trist å tenke på at jeg har vært så mye misfornøyd når det ikke var noen grunn til det. Vi skulle ikke være så misfornøyde. Vi skulle ikke sammenligne oss med andre hele tiden. Vi skulle lære å bli glade i våre egne kropper!!

Et så personlig innlegg krever et personlig bilde. Så bildet er byttet ut fra det tidligere innlegget. This is me!! (på en veeeeldig god dag!!)