Jul

I fjor leste jeg at det finske husmorforbundet hadde kommet med en erklæring: Siden julen ikke feires i skapene, er vasking av skaper ikke nødvendig. Helt seriøst, jeg hadde ikke en gang tenkt på å vaske skap før jul, jeg har nok med å vaske tøy. Men det var jo betryggende å lese.


Det er så lett å tenke at alle andre er superhusmødre, supermammaer og superkvinner. Slike som rekker alt, alltid har det strøkent hjemme (spesielt til jul), baker mange fine kaker, pakker pakkene nydelig inn og i tilegg har overskudd til å se uforskammet bra ut i sin moderne kjole når julekvelden ringes inn.

Jeg vasker ikke ned før jul. Det holder å tørke av overflatene og pynte litt ekstra. For det er så mye annet jeg heller vil bruke tiden på. Jeg vil heller bake rare pepperkaker og kakemenn med barna. Tre barn har gjort meg smart, så pepperkakedeigen kommer i en boks fra Ikea. Svigermors peppernøtter må jeg ha. Da snakker jeg varmt til mannen om hvor koselig det er med bakekveld for oss to. For jeg orker ikke trille ut alle alene. Pakker liker jeg å kjøpe. Før pakket jeg alle inn med pent papir og hjemmelagede til-fra lapper. Tre barn senere er jeg glad hvis jeg husker å få med meg pakkene fra butikken, og takker alltid ja til innpakking. Julekjolen er fem år gammel og finnes ikke moderne. Den sitter ikke like fint som før heller. Men siden planen om å rokke midjen tilbake med rokkeringen min gikk i vasken, er jeg takknemlig for tipset om hold- inn kjole.

Når jula ringes inn er jeg sikkert allerede gjennomsvett av tre forventingsfulle barn. Jeg er sannsynligvis trøtt etter nok en ekstremt tidlig morgen, og lurer på om vi har husket alle presangene. Jeg har garantert vært alt for utålmodig og stresset flere ganger. Når jeg står der mitt i kaoset, da håper jeg at tankene mine går til ham som vi feirer denne dagen. Han som kom til jorden og ble menneske for min skyld. Han som elsker meg så uendelig høyt. Han som designet meg akkurat slik jeg er. Han som aldri sammenligner meg med andre. Han som alltid har uendelig tålmodighet med meg. Han som ser på meg akkurat da, smiler og sier: God jul Heidi, jeg elsker deg. Du er perfekt!

 

Makka Pakka

Jeg får stadig komplimenter. Gitt av to små gutter. Mine gutter. Jeg har fått høre at puppene er fine, at rumpa mi er fin og stor, og magen myk. Jeg er så glad for at de ikke har oppfattet samfunnets merkelige skjønnhetsidealer enda. De vet ikke om flate mager, pupper som ikke henger og snertne sprettrumper. De vet ikke at mamma en gang veide noen kilo mindre, hadde trente, lange ben, litt mindre myk mage, og litt mindre rumpe. At mamma så litt annerledes ut før tre graviditeter og ammeperioder. Jeg skulle så ønske at mine tre små alltid måtte leve slik. Fri fra andres rare meninger om hvordan pupper, mage og rumpe skal se ut. Fornøyd med den de er, uten å alltid sammenligne seg med andre.

Jeg vil at barna mine skal være fornøyd med seg selv. Akkurat slik de er. Og jeg begynner å skjønne at det beste jeg kan gjøre er å være fornøyd med meg selv. På ordentlig. For barn gjennomskuer spill for galleriet. Så når de sier at rumpa mi er fin, vil jeg smile, si takk med et kokett smil,og ta det til meg dypt inne i hjertet mitt. Og hvis jeg noen dager føler meg mest som Makka Pakka, så er det bare å danse Makka Pakka dansen sammen med mine tre små, og huske at ikke alle skal være bikinimodeller.

Og til deg som lurte på hvordan jeg rekker å drikke opp teen min før den blir kald: kopp med lokk. En helt nødvendig investering for alle mammaer :-)

Reality

For en nydelig morgen. Jeg spiser hjemmebakt speltbrød med ridderost og ser på at barna leker sammen på gulvet. Pappaen sover (siden det var hans tur til å sto opp kl fem - her er det ingen nåde, tross farsdag). Freden og harmonien råder i vår lille stue. Jeg nipper til yndlingskoppen min og koser meg med nyinnkjøpt te.

NOT

Ok, jeg spiser faktisk hjemmebakt speltbrød med ridderost (kan dele oppskriften en annen gang, veldig godt! Og jeg har spist opp en pakke ridderost på et døgn. Sikkert veldig godt for figuren :-)).
Og pappaen sover. Men barna.....ja de har jeg stablet foran tven og bestukket med druer for å få litt fred. Freden er noe varierende fordi minsten ikke er så tålmodig med tv.

Det ble litt hektisk her, og jeg trengte mat. NÅ. Vi har en meget gretten gutt med feber på andre dagen. Og selv om jeg er veldig takknemlig for at guttene er så gode venner, så er det dager der de ikke er det. Det er en sånn dag i dag. Tulla er trøtt fordi hun krever å stå opp før hun og resten av huset er våkne. Altså, ingen idyll her i dag. Stuegulvet flyter av duplo, biler og dukker. Kjøkkenbenken må jeg nesten lete etter under all oppvasken som ingen har satt inn i oppvaskmaskinen (ingen gidder å tømme den først).

Så da var det fantastisk godt å skape seg et friminutt her på kjøkkenet. Jeg er i gang med andre kopp te, og skjønner at jeg er blitt ganske god på å kose meg litt midt i kaoset. Sikkert ikke så pedagogisk løsning med mine tre søte små, men men...Nå har jeg i alle fall litt mer overskudd til å ta fatt på oppvaskmaskinen. Det er rimelig stille i stua, og jeg hører at de er i gang med duploen igjen. Pasienten roper etter brød med baconost i små biter. På tide å hoppe inn i virkeligheten igjen! (Og der satte minsten i et klagerop, mulig jeg må ha en kopp te til)

Å telle velsignelser

Jeg husker veldig godt denne kvelden for et år siden. Det regnet (som i kveld). Jeg husker at vi kjørte forbi små, utkledde barn, og jeg lurte på om vi hadde noe godteri i hus hvis noen kom på døra vår. Jeg husker at jeg var så glad og spent der i bilen. Meg og mannen min og den store magen. Vi skulle snart møte jenta vår. Jeg satt på en søppelsekk i tilfelle vannet skulle gå på bilturen (man blir klok av erfaring). Jeg så ut som en morsom utgave av meg selv (for andre i alle fall). Vann i kroppen kler meg ikke. Ni lange, tunge, fine, forventningsfulle måneder var snart over.

Da november var 39 minutter gammel kom vår lille jente til verden. Vårt tredje mirakel.

Kjære jenta mi.
Min lille datter.
Takk for et fantastisk år.
Takk for hvert smil, og de er mange
Takk for hvert "mamma", det rører et sted i hjertet mitt som ingen kan se
Takk for hver tidlig morgenstund, der vi to er alene i en verden som ikke har våknet enda
(men vi kan gjerne starte litt senere)
Takk for hver klem
Takk for at du stråler når du kommer stabbende mot meg
Takk for din uendelige tillit og kjærlighet.
Takk for at jeg får det så ufortjent

Det har vært et travelt år, jeg skal ikke late som noe annet. Jeg har i perioder vært skikkelig sliten. Det har vært mye sykdom, mye vondt i mammahjertet, men mest glede og takknemlighet. Det er en gave å se mine tre små. Det hender hverdagen tar overhånd. Bekymringer, dårlig samvittighet, søvnmangel (jenta vår våkner veeeldig tidlig. Alltid). Høsten ble ikke som planlagt. Men jeg øver meg på å telle velsignelsene.

Ok, vi bor ikke i drømmehuset. Vi leier fortsatt. Jeg lengter etter et hus som er vårt, med hage og mye lys. Jeg lengter etter en liten jobb. Men jeg øver meg på å se på de tre barna på stuegulvet, i stedet for stuen som ikke er helt slik jeg skulle ønske.

Jeg øver meg også på se det jeg får gjort, ikke alt det jeg aldri rekker. Jeg kommer jo aldri lenger enn å vaske tøy, brette tøy, rydde leker, rydde inn i oppvaskmaskinen, rydde ut av oppvaskmaskinen, feie smuler opp fra gulvet, vaske bad, støvsuge...og så er det bare å begynne på nytt igjen.

Jeg spiser fortsatt alt for mye sjokolade, og kommer aldri i gang med å bruke rokkeringen som forhåpentligvis skal gi meg en strammere midje. Ikke har det blitt noe av syklingen jeg planla. Jeg er for trøtt når barna er lagt. Men jeg har hørt om en hold-in underkjole, og det har jeg tenkt å investere i før julas selskapeligheter. Og så øver jeg meg på å tenke at kroppen min har båret frem tre barn, og merkene etter det er hedersmerker.

Jeg har tre små skatter. Jeg er en velig heldig kvinne. Så da får det bare være, at drømmehuset ikke kommer, at magen tyter ut over bukselinningen og vaskerommet snart er ufremkommelig.

(Det er min venninne Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt det vakre bildet av jenta vår da hun var tre måneder) https://www.facebook.com/fotokatrine

Effektivitetsmonster

Jeg er blitt et effektivitetsmonster. Tre barn på litt over tre år har sine følger. Jeg har utviklet særdeles gode evner innen områder som: å få tre barn ut døren (nesten) i tide, lage middag med tre trøtte og sultne barn rundt meg, rydde mens jeg gjør andre ting, støvsuge og underholde minsten samtidig, rydde sko, vinterdresser, luer, flere sko, votter, jakker og annet fra gangen og til sine faste plasser slik at vi kan komme forbi (vi har en liten gang). Høres jeg ut som en supermamma? Sannheten er bare at jeg er blitt en litt for stresset mamma. Mitt i alt kavet holdt jeg på å glemme å nyte, være og le.

Vi hadde en nydelig sommer. Tid med hverandre og til hverandre. Vi var blant annet en tur i Danmark. I bilen på vei hjem satt vi og tullet og lo. Jeg kikket bak på våre tre skatter, og så gleden deres. Og så slo det ned i hodet mitt, en tanke som nesten fikk tårene opp i øynene mine: Jeg ler for lite. Jeg stresser for mye. Jeg er blitt et effektivitetsmonster.

Hverdagen blir fort preget av stress. Ofte er det jeg som skaper stresset. Med to barn i trassalderen er det mange utfordringer, og jeg er ikke verdens mest tålmodige (håper begge guttene er vel ute av denne berømte alderen før tulla kommer dit). Jeg øver meg på å puste dypt, og tenke at det ikke er så farlig. Det gjør ikke noe at tornadoen på snart tre igjen har hevet alle bokstavkortene utover hele stuen. Det gjør ikke noe at vi ikke rekker å pusse tennene. Vi dropper nisten og kjøper en go`morgen youghurt. Middagen kan være pølser og ketchup. Det er lov å bestikke med film og noe godt når mannen jobber og kvelden er lang.

De beste kveldene er de kveldene der jeg lar rydding være rydding og legger med på gulvet sammen med mine tre små. Jeg blir et levende klatrestativ og får uendelig mange koser. Jeg nyter, er til stede og ler. Eller jeg setter meg i godstolen med guttene på fanget og ser barne-tv, mens pappaen stuller og steller med sin lille prinsesse. Det har blitt flere slike kvelder i det siste. For jeg begynner å bli veldig lei effektivitetsmonsteret. Tror mann og barn er lei henne og. Så jeg jobber med å kaste henne ut. Jeg vil le mer, nyte mer. Og så øver jeg på å være nådig mot meg selv. Slik at jeg ikke er for hard mot meg selv når det ikke går helt etter planen. For jeg er jo bare en liten mamma som gjør så godt hun kan. Og jeg tar i mot alle klemmer og komplimenter fra min tre små med stor takk. Som at fireåringen har kalt meg supermamma i hele dag. Så da er jeg vel ikke så aller verst!!

What if your blessings come through raindrops...

Så er høsten her. En høst jeg hadde gruet meg litt til. Fordi den blir litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde sett for meg noe slikt som dette: En strålende opplagt Heidi går alene (merk: ALENE) ut døren tre dager i uka. Hun er pent sminket, har tøy uten flekker, ny skinnjakke og skinnveske og fine sko. Hun setter seg inn i den snertne bilen som mannen vanligvis bruker og kjører til sin nye og spennende jobb mens hun drikker te og hører på radioen (ikke Sabeltann, Jarle Waldemar eller lignende). (Ikke et vondt ord om Sabeltann eller Jarle Waldemar forresten, jeg skylder dem en stor takk. De har reddet mange bilturer).

Jeg har ingen jobb, ingen skinnjakke eller skinnveske, og har stort sett flekker av varierende art på tøyet. Jeg dusjer med tilskuere og sminker meg med en toåring på føttene som lurer på hva mamma gjør. Jeg kan snart alle tekstene på Sabeltann cden (i alle fall på Grusomme Gabriel sangen). Så, jada, det hender jeg lengter veldig etter å gå ut døren om morgenen. Være den som går på jobb. I stedet for å være den trøtte og alt for ofte sure mammaen som prøver å få tre barn ut døra uten for mange komplikasjoner og hissige utbrudd (av mor og barn). For sannheten er at jeg har vært alt for mye sur og gretten den siste tiden. Jeg er lei meg for det.

Jeg innser litt mer dag for dag at jeg ikke er en superkvinne. Jeg får ikke til alt. Jeg har en slitasje i kneet. Har hatt det lenge. Innrettet livet mitt etter det. Ikke tenkt så mye på fremtiden. Så en dag måtte jeg innse at det ikke gikk så bra mer. Det var bare å ta fatt i sitt eget liv. Sin egen helse. Det var ikke noe gøy. Jeg havnet i den mølla jeg trodde jeg var ferdig med. Fysioterapi, kortisonsprøyter og sykemelding. Men jeg kan ikke sykemelde meg fra mammarollen. Mye er annerledes, og litt skremmende. Men jeg lærer mye. Jeg griner ikke mer over at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. For jeg ser hvor kreftene mine trengs. Jeg har tre små barn. Jeg har en mann. Jeg har et hjem. Men jeg har ikke et utømmelig lager av krefter. Så hvem skal få det jeg kan gi? Det er ikke så vanskelig å svare på. Planen om brun skinnjakke er satt på vent. Skal heller investere i knall orange regnkåpe.

Livet kan ta ny og annerledes retning. Men hvem sier at det ikke kan bli spennende likevel??

 

Cause what if Your blessings

comes through raindrops

What if Your healing

comes through tears...

Lara Story



Det er godt å være tilbake i bloggverden. Det ble en lang pause. Forklaringen ligger mye i det som står over. Men nå er jeg innom litt blogger igjen. Har flere blogginnlegg i hodet. Gleder meg til å dele de med dere. Fortsatt god høst alle sammen!!!

Mirakler

Jeg hørte noen si at vi ikke ser så mange mirakler. Det fikk meg til å tenke. Kanskje miraklene er flere en vi tror. Kanskje det handler litt om å se. Ikke ta det vi har som en selvfølge. Kanskje miraklene rett og slett er mange. Og store.