Bloggproblemer. Kan noen hjelpe??

Et lite nødrop fra meg i dag. Etter å ha prøvd å finne ut av det selv gir jeg opp og lurer på om noen kan hjelpe meg. Jeg kan ikke lese kommentarene som blir lagt til innleggene mine. Når jeg trykker meg videre til disse (altså inn på selve innlegget) låser siden seg. I går prøvde jeg fra en venninnes pc, og der gikk det heller ikke. Heldigvis kan jeg lese kommentarene på mobilen. Merkelig nok. Så da får jeg iallfall lest hvis noen har den O`store løsning til meg!!! Dette har vart noen dager og er faktisk en smule irriterende.

Jeg er Heidi

Hei, jeg heter Heidi!
Jeg har ikke fått trent bort pølsemagen etter to tette fødsler.
Jeg ønsker å lage sunne middager hver dag, men det hender det blir noe lettvint likevel.
Jeg er elendig på å holde orden i boder (her snakker vi virkelig elendig. Bare spør min mann).
Jeg klarer ikke alltid å være den tålmodige mammaen jeg ønsker.
Jeg bekymrer meg alt for mye, og kaster bort mye krefter på det.
Jeg får ikke gått tur så ofte som jeg ønsker.
Det hender jeg lurer på om jeg er god nok mamma for guttene mine.
Og god nok kone for mannen min.
Jeg vet ikke helt hva jeg vil jobbe med i fremtiden.

Jeg vasket nesten aldri vinduer før jeg oppdaget vidunderklutene fra Nille (rettelse: jeg vasket aldri vinduene. Mammaen min gjorde).

Jeg er elendig til å steke biff.

Jeg synger virkelig ikke bra (håper ikke guttene får varige men)

Jeg er sta som et esel og har hår som en sau.

Jeg spiser nok desverre mer sjokolade enn eple (oj, den svir å skrive).

Jeg har planlagt å lage fotobøker om begge guttene mine, men får bare ikke gjort det.

Jeg er langt fra "perfekt",  men jeg er god nok i massevis!!!

Kanskje jeg skal begynne å si dette til meg selv i speilet hver morgen....???

Kjærlighet

Fyr i peisen, tente stearinlys, leker ryddet bort og sofaen klar til å sette seg i, med yndlingsteppet mitt pent brettet og klar til bruk. Alt gjort av min kjæreste, min beste venn, min fantastiske mann før han gikk ut. Det er kjærlighet det! "Det er fordi jeg er så glad i deg, Heidi".

En liten stemme som sier "Jeg elsker deg mamma". Det er kjærlighet det!

En liten energibunt som kommer krabbende i en rasende fart når jeg kommer inn i rommet, og strekker armene ut mot meg. Det er kjærlighet det!

En mamma som ringer og spør hvordan det går, med omsorg i stemmen. Det er kjærlighet det!

Love is all around you



My home

Jeg husker mitt første hjem som bare var mitt. Det var en kjellerleilighet like utenfor Stavanger. Jeg malte stua og kjøkkenet gult. Jeg var så glad i mitt lille hjem. Etter noen år flyttet jeg inn til sentrum. Fikk leie første etasje i en tomannsbolig. Det var hos en gammel dame i et meget gammelt hus. Og kaldt. Og trekkfullt. Men jeg hadde to stuer, et fantastisk knallgrønt kjøkken med orginal kjøkkeninnredning, en fin veranda, stor hage og plass til masse besøk. Det var hjemmet mitt. Jeg var stolt av det. Da jeg tok avgjørelsen om å flytte tilbake til Kristiansand, bestemte jeg meg for å kjøpe leilighet. Noen måneder senere eide jeg en bitte liten blokkleilighet i gangavstand fra sentrum. Badet var så lite at det ikke var plass til to der inne (og det er helt sant!). Men så glad jeg ble i den leiligheten. Det var med vemod jeg flyttet. Og med glede. For jeg var ikke alene mer. Nå var vi to som var på husjakt. Nå kikket vi på hus for en familie. Denne gangen ble det en tomannsbolig. Nydelig hus, nydelig hage. To innholdsrike og fine år. Så gikk turen hit. Til Grimstad. Og jeg tenkte at nå er tiden inne for å ta steget inn i eneboligenes verden. Jeg ønsket meg en passelig stor enebolig, ikke alt for nær naboen, og med en passelig hage. Men det ble ikke slik. Vi fant ikke "huset vårt". Plutselig befant vi oss på leiemarkedet igjen. Helt ærlig, så trodde jeg at jeg var ferdig meg det. Så dukket det opp et lite hus. Tett i tett med mange andre små hus. Ingen hage, men en søt platting. Hjemmet vårt det siste halvannet året. Ikke den fargen jeg hadde valgt på stueveggene eller soverommet. Ikke ny og fin kjøkkeninnreding. Ikke plass til det store moderne spisebordet jeg ønsker meg.

Jeg er blitt glad i dette lille huset. Her bor vi godt mens vi venter på noe å kjøpe. Men jeg merker at det er så lett å sammenligne seg med andre. Andre som har større, nyere, finerer hus en oss. Andre som har hage og god plass til naboen. I dag da jeg gikk tur, kom jeg til å tenke på hvor glad jeg var for mine andre hjem. Hvor lykkelig jeg var for min gulmalte stue. For mitt grønne kjøkken. For den lille blokkleiligheten. Mye vil ha mer, heter det. Jeg må skamfult innrømme at jeg noen ganger kjenner meg igjen i det. Jeg ville ha mer en det vi hadde der vi bodde før. Bedre, større, finere. I dette lille huset bor vi. Det er vårt hjem. Det er her vi er her og nå. Her og nå kommer aldri igjen. Da jeg kom inn døra etter kveldsturen min, slo varmen i mot meg. Varmen fra peisen, og fra tre mennesker som elsker meg.

Bildet er av en plakat som jeg har printet ut. Den henger i stua vår. Tipset fikk jeg fra den flotte bloggen til fru Kruse. Den er verdt et besøk. Her er linken til innlegget hennes om dette bildet: http://blesscount.blogspot.com/2011/08/gave-du-kan-ogsa-fa.html

Sjokoladekake, bekymringer og litt til...

Noen kvelder skiller seg ut. Det måttte selvfølgelig være en av disse mannen min var ute. Det begynte med en søt gutt som spiste youghurt i stolen mens han så på barne tv, mens mammaen ante fred og ingen fare på kjøkkenet med minsten. Det går nemlig nesten alltid bra. La oss si at det går bra 19 av 20 ganger. I kveld var den gangen det ikke gikk. Synet som møtte mammaen og minsten som sultestreiker var egentlig ganske morsomt. Yoghurt i stolen og over store deler av den smilende 2 åringen. Det hører med til historien at yoghurten var av type lilla og stolen av type hvit. OK, stoltrekk i vaskemaskinen, og gutt til vasking. Det var bare det at gutt ikke ville vaskes. Derfra tar historien en noe mer utrivelig vending,og ender her ved kjøkkenbordet en times tid senere. Sliten mamma, en kopp te og litt sjokolade. Mitt i kaoset klarte jeg ikke la være å tenke at jeg ikke får til det her mamma greiene så bra. Er jeg god nok for mine to søte små? Er jeg tålmodig nok? Kjærlig nok? Bestemt nok? En sliten hjerne tenker dårlig. Jeg har faktisk tenkt ganske dårlig i hele dag. Lite søvn gjør lite bra for tenkeevnen min. I dag har jeg vært bekymret. Jeg var så bekymret for ting og tang at mannen min beordret meg til å gå på cafe og kose meg med kake og slappe av (har vært på handletur i Kristiansand). Det gjorde jeg (jeg er ikke så vanskelig å overtale til slike ting). Jeg måtte faktisk stoppe hjernen så jeg ikke brukte denne kosestunden helt alene til å bekymre meg (kunne jo bekymre meg over alt for mye sjokolade, eller at jeg egentlig ikke skulle bruke penger på slikt i dag. Jeg skulle jo handle til barna på salg, og lommeboka er ikke akkurat full på denne tiden av året). I bilen hjem irriterte jeg meg over at jeg bekymrer meg så mye. Altså, ikke verdens beste dag opp i hodet mitt.

Jeg kjenner ordet våpenhvile viskes i hodet. Var det ikke du som skulle inngå litt mer våpenhvile, Heidi? Kanskje det må gjelde bekymringer, dårlig samvittighet og dumme tanker om seg selv fordi jeg ikke klarer å leve opp til alt jeg ønsker? Det må vel gå an å strekke seg etter noe (som f.eks å bekymre seg mindre), uten å slå seg i hodet når en ikke klarer det. For noen dager er slitsomme. Noen dager er det vanskelig å tenke godt og rett. I dag var en slik dag. Men det kommer en dag i morra. Jeg vil ikke kaste bort denne kvelden med å plage meg selv slik at jeg blir enda mer sliten i morra. Det er på tide å avslutte fredsforhandlingen for i kveld og inngå dagens våpenhvile med meg selv. Det er best å legge seg med fred i hjertet.

Rett og slett helt perfekt

For et år siden fikk jeg kikke inn i de nydelige øynene dine for første gang. Min lille minstemann. Hvor ble tiden av? Tenk ett år har du vært her hos oss. Så kort, og alikevel så lenge. Jeg som ikke var sikker på om jeg kunne få barn en gang, fikk oppleve å få nettopp nydelige deg i mine armer. Lille, vakre du. Takk for at jeg får være mammaen din. Takk for ditt gode smil og din uendelige energi. Takk for at jeg får holde deg tett alle de nettene du strever med ører og pust. Takk for din grenseløse tillit til meg. Åhhh, som jeg så gjerne skulle fikset de vonde ørene dine. Jeg skulle så gjerne fikset alt for deg resten av livet. Slik at du kan gå smilende gjenneom hver en dag. Jeg retter øynene mine mot Han som ga meg deg, mitt lille mirakel. Jeg takker Han av hele mitt hjerte, og legger fremtiden din i Hans trygge armer. Åh, som jeg elsker deg. Takk lille venn, for at du gjør meg til en mamma. Takk for at nettopp du er du. Hvis jeg kan ønske noe for deg i dag, så er det at du alltid må skjønne hvilket mirakel du er. Skapt akkurat slik du skal. Rett og slett helt perfekt. Måtte vi alle skjønne nettopp det. At det er slik det er for oss alle.

Våpenhvile

De siste ukene har det skjedd en forandring i ansiktet mitt. Først var den der bare av og til. Men nå ser det ut som den er kommet for å bli. En lang, tydelig rynke ved siden av munnen. Fra før av har jeg en mellom øynene, og mange, søte små rundt øynene. Denne er imidlertidig verken liten eller søt. En dag studerte jeg ansiktet mitt nøye, med ekstra fokus på denne forvandlingen. Jeg syntes ikke den er fin. Men da jeg sto der skjønte jeg at nå er det tid for nye forhandlinger i fredsprosessen. Jeg er tre år unna 40 år, jeg har født to barn på kort tid, med påfølgende lite søvn og travle dager. Jeg er ikke 20 år lenger, og det ser ikke slik ut heller. Jeg er vel det en kaller en voksen dame. Voksne damer får rynker. Det er en del av livet. Jeg får rynker, de blir endel av meg. Jeg vil ikke krige mot meg selv. Altså, jeg må inngå våpenhvile.

Slik har jeg forhandlet med meg selv mange ganger. Jeg har kriget mot meg selv i alt for mange år. Jeg vil ikke mer. Det er for slitsomt. Dessuten tar det alt for mye av gleden i hverdagen. Jeg mislikte for eksempel kroppen min i mange år. Ville alltid være litt tynnere, litt flatere mage, litt smalere hofter osv. Da jeg var høygravid med min første sønn så jeg på et bilde av meg fra bryllupet vårt. Jeg fikk et lite sjokk. Var jeg så slank?? Det ble en vekker for meg. Jeg ble lei meg for at jeg ikke hadde vært fornøyd med meg selv, at jeg hadde kastet bort så mye tid på å ønske at jeg var annerledes. Jeg vil ikke oppleve det igjen, at jeg om 10 år ser på bilder av meg selv og ser at jeg var bra nok i massevis, men at jeg ikke så det da. Jeg vil se det her og nå. For det kommer flere rynker. Kroppen vil fortsette å forandre seg. Jeg vil inngå en våpenhvile med meg selv. Jeg må helt sikkert igjennom flere forhandlingsprosesser, men jeg håper de alltid ender i våpenhvile.