Puuhhh, har endelig fått satt meg i sofaen etter en hektisk time der to små gutter hadde noe vanskelig for å finne roen. Da den ene endelig sovnet, gråt den andre, og våknet den første, og sånn gikk det - helt til minsten til slutt sovnet. Med røde kinn, og våte vipper, så han altfor uskyldig ut til å være den som skrek så veldig, veldig høyt for noen minutter siden. Men lillegutt klarte ikke helt å finne søvnen. Så den neste halvtimen fikk jeg trimmet meg litt i trappa. Og der jeg trøtt og svett åpner døra for kanksje 5. gang, måtte jeg bare legge all irritasjon bort. Noe så lykkelig som min lille gutt skal en lete lenge etter. Strålende blid, og med utstrakte armer. Og så sier han "nuss", og jeg får en nydelig nuss av min eldste sønn, som skulle ha sovet for lenge siden. Jeg forventet meg gråt, og en bestemt liten mann som ville "ned!". Men fikk nuss og kos istedet. Det siste jeg hørte fra rommet hans var den lille stemmen som sang så lykkelig.
Slik er det vel ofte ellers i livet og. Vi får noe annet en det vi forventer oss. Vi overraskes av det gode. At det faktisk gikk bra. Det var ikke nødvendig å bekymre seg så mye. Det var bare å kaste bort krefter. For det gikk jo bra... Tror ikke min solstråle hadde så mange bekymringer der han lå og sang laaangt på overtid. Han tenkte ikke at"oi, nå blir jeg overtrøtt, og kanskje litt sur i morra". Neida han lå bare der og var tvers igjennom lykkelig!!
