Steg for steg

Det er ikke alltid så lett å vite hvor veien går. Det er så mange valg, som gjelder meg og de jeg er glad i. Valg er mange ganger veldig skummelt. I går da vi var i dyreparken betraktet jeg min eldste sønn. Full av iver og tillit løp han avgårde. Snudde seg og vinket til mamma og pappa, og løp uredd videre (til slutt måtte vi løpe etter, han er nemlig av den typen som bare fortsetter). Ingen redsel, ingen tvil, bare utforskertrang og glede. Og noen ganger litt frustrasjon (det var pent sagt...) når mamma eller pappa må stoppe han, og vise han den rette veien. Det er så lett for meg å glemme at jeg og har en Pappa som viser meg den rette veien. En som betrakter meg med fryd og glede. Går ved siden av meg, og viser meg veien. Derfor har jeg skrevet følgende på tavla på kjøkkenet:

"Jeg vil lære deg og vise deg den veien du skal gå. Jeg lar mitt øye hvile på deg og gir deg råd" Salme 32, 8

Det er så godt å bli minnet på i hverdagen. En trygghet i alt det jeg ikke vet eller kan kontrollere. Det er En som vet bedre en meg. Han opplyser ikke hele veien med en gang. Det handler om tilllit. Det er som å gå med en lommelykt i mørket. Jeg ser bare det neste steget. Men det er trygt og opplyst. Så ser jeg det neste. Og steg for steg føres jeg videre i det livet som er mitt.

Så mye mer.....

For fire år siden bodde jeg alene i en blokkleilighet i Kristiansand. Jeg sov middag så ofte jeg ville, brukte så å si hver lørdag på cafe, og hadde guttesykkel med sykkelsko. Jeg trente på Spenst, brukte kveldene foran tven eller ute med venner. Jeg spiste pasta med pesto til middag, og syntes det var et fantastisk måltid. Og om søndagen var jeg med familie, var tante, datter og søster. Og jeg lurte så veldig på om det var slik livet mitt skulle fortsette å være......Jeg lenget etter en mann, barn, en familie som var MIN. Og jeg var så redd for at jeg ikke skulle få oppleve det.

Nå bor jeg i et lite hus, med et vaskerom som alltid flyter over. Jeg tilbringer lørdagene med spade og bøtte på verandaen, på en lekeplass, eller med å mate ender. Treningen består i å gå turer med vogn, og løpe etter en aktiv gutt som konsekvent vil motasatt vei enn det jeg vil. Å sove middag er noe jeg ikke tør drømme om en gang, men jeg legger meg gjerne klokka ni. Dagen begynner gjerne klokka fem, selv om det er søndag, og jeg prøver å lage skikkelig middag hver dag. Og i dag har vi vært i dyreparken. Med to nydelige gutter, nisteboks og saftflaske. Løver og gakk-gakker. Tvillingvogn og ammepause. Røde kinn og kalde tær. Og jeg kjenner meg så uendelig TAKKNEMLIG!!!! Dette livet, med sine gleder og utfordringer, var aldri noe selvfølge for meg. Og det er, og vil alltid være et vitnesbyrd, om at jeg har en Far som kan gi meg langt mer enn det jeg ber om og kan forstå. Dette er mer, mye mer, enn jeg hadde drømt om! Selv om jeg bare har sovet 5 timer i natt....

Fortæller du dig selv at du er smuk?

Slår til med dansk overskrift i dag. Har nemlig blitt inspirert av en artikkel i Femina, et dansk magasin, som pappaen min tar med hjem til meg når han har vært på jobb i Danmark. Mammaen min er dansk, så jeg leser dansk like gjerne som norsk. Men nok om det....overskriften her var overskriften på artikkelen i bladet. Og nå vil jeg spørre deg.

FORTÆLLER DU DIG SELV AT DU ER SMUK?????

Er det det du sier til deg selv når du ser deg selv i speilet? Tør du å si det? Tør du å fokusere på det vakre hos deg selv og skryte uhemmet av deg selv for deg selv? Og for andre?

Sitat fra artikkelen:

"Hver dag står halvdelen av danske kvinner op, ser sig i spejlet og er utilfredse med det de ser. Hvorfor er det så få, der kikker i speilet og tænker: Sikke dog en dejlig kvinde?"

Og så må jeg dele enda mer fra artikkelen, oversatt av meg: Tenk deg at du holder en stor burstdagsfest for deg selv. Alle de som betyr noe for deg er med. Tre av dem holder hver sin tale. Hva vil du gjerne at de sier om deg? Hva vil du de skal huske om deg? Er det flat mage, fantastisk hår, eller er det andre egenskaper?

Der fikk jeg noe å tenke på iallefall..

Ellers kan jeg jo oppdatere litt fra hjemmefronten. I kveld sovnet begge guttene kl sju!!! Halleluja. Etter uker med mageknip og enda mer sykdom ser det ut som vi lander igjen. Nå venter vi på våren, og gleder oss til trilleturer og mye utelek. Jeg kjenner meg som en travel småbarnsmor med konstant søvnbehov, og enormt velsignet. Og jeg skal øve meg på å tenke at jeg er en "dejlig kvinde".

Think about what you are thinking

Inspirasjonen til dagens innlegg er morgenstunden i går. Og den hadde IKKE gull i munn. Den besto av to gutter som våknet ALT for tidlig og en veldig trøtt mamma som hadde vært oppe noen timer med minsten om natta. Og selve oppvåkningsfasen gikk heller ikke så pent og stille for seg. Så der satt jeg i sofaen, trøtt, sliten og lei. Og tankene bar tydelig preg av det. Det var ikke så mye plass til å glede seg over mannens fridag, sola som snart skulle titte fram og to forhåpentligvis snart blide gutter.

Det var bare det at jeg kvelden før hadde lest en artikkel av Joyce Meyer. Og hun skrev "think about what you are thinking". Og det kom jeg på der jeg satt i pysjamasen med håret til alle kanter. OK, tenkte jeg, la meg prøve meg på dette med å tenke positivt. Dette er jo ikke en grusom situasjon (selv om jeg tydelig husker at jeg utbrøt i halvvåken tilstand: dette kommer til å bli en gruuuuusom dag). Og der var den første litt bedre tanken tenkt. Det var jo ingen grusom dag! Og jeg fortsatte inni i hodet mitt. Og tenkte på at vi skulle gå tur i sola alle sammen, og ja, så banalt det kan høres ut, jeg prøvde å fylle hodet med hvor godt jeg tross alt har det. Og det hjalp. Og dagen ble veldig fin, den.

Det er viktig å tenke over hva en tenker. Hva fyller du hodet ditt med i løpet av en vanlig dag? Hva forteller du deg selv. Den vi prater mest med i løpet av dagen er nemlig oss selv. Bygger du deg opp, eller tråkker du på deg selv. Gir du deg selv gode ord? Oppmuntrer du deg selv? Trøster du deg selv? Gir du deg selv en pep-talk innimellom? Gir du deg selv lov til å være slik du er i dag uten å fordømme deg selv? Gir du gleden plass på en grå deg? Gir du sorgen rom når det er nødvendig?

Da jeg satt i sofaen i går morges tenkte jeg ikke så bra om meg selv. Noe som selvfølgelig ikke gjorde at jeg følte meg noe bra heller. Jeg er så heldig som er et elsket barn av min Far. Og om Han kan vi lese dette: "Han gleder og fryder seg over deg, og gir deg på ny sin kjælighet" (Sefanja 3, 17). Det er noe å fylle tankene sine med det. Uansett ytre omstendigheter!

Løvinne

Noen dager bør helst gå i glemmeboka. I går var en sånn dag. I dag vil jeg spare på. Noen dager er jeg en løvinne, andre dager en pjuskete pus. I går var jeg en smule pjuskete.....og når jeg av en eller annen grunn har en dårlig dag, ja da blir jammen selvbildet skrøpelig.

Eksempler fra hodet mitt i går:

-er jeg en god mor????

-håret mitt er grusomt

-kroppen min er enda verre?

-garderoben min er kritisk

-hva tror andre om meg siden jeg sa/gjorde det?

-masse dårlig samvittighet fordi jeg ikke hele tiden bare gleder meg over mine to søte små (men bare ønsker at minsten skal sove så jeg kan få sove)

Men i dag er det annerledes. Jeg ser at lillegutt elsker mammaen sin der jeg sender han avgårde på sitt førsta karneval (forøvrig utkledd som en løve). Jeg nyter å ha minsten inntil meg, og tenker ikke bare på å sove. Jeg føler meg ikke så verst selv i regnbukser (da må det vel være en god dag???).

Så sånn er vel livet. Det går opp og det går ned. Det gjelder bare å være litt ekstra god meg seg selv på dårlige dager, og godta at det er greit å ikke alltid være på topp. Løvinner har og dårlige dager. Også de trenger hvile.

Roller

En stille stund mitt i hverdagen....Det er deilig det. Lillegutt er hos tante, og minsten sover (håper jeg). Bare meg i sofaen med pcen. Sjeldne øyeblikk for tiden. Livet som tobarnsmamma er gøy og travelt. Skulle noen ganger hatt to fang, fire armer og en ekstra hjerne som overtok når den ene streiker på grunn av lite søvn. Men litt tenker jeg jo på i hverdagen innimellom bleieskift, trassanfall, amming, lese-boka-stunder og klesvask (sistnevnte er plutselig blitt en meget stor del av tilværelsen). Og i det siste har jeg tenkt på roller.

Jeg er Heidi. Heidi er blant annet kone, mamma, datter, svigerdatter, søster, venninne, husmor, arbeidssøker (har faktisk vært på jobbintervju!!!). Kontrasten fra klesvask, klissete små lanker som gir god klem, amming og bæsjebleier blir ganske stor når en sitter på et jobbintervju og smiler sitt beste, forhåpentligvis kompetente smil, iført for en gangs skyld helt rene, pene klær. Noen ganger blir jeg litt andpusten av alle rollene. Og lengter etter stunder som dette. For med roller følger det forventinger. Enten de kommer fra andre eller oss selv. Og disse forventningene ønsker jeg jo selvfølgelig å oppfylle. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Og alt etter mengde søvn og gråt i heimen takler jeg disse uoppfylte forventingene bra eller dårlig. Det er så lett å slå seg i hodet med det en ikke rakk, ikke orket, ikke klarte. Slå seg enda en meter ned i slitenheten. Det er så lett å la selvbildet som husmor synke i takt med tøyvasken som tårner seg opp.

Vi kvinner i dag har det nok på mange måter lettere enn generasjonene før oss, men jeg tror og alle rollene vi skal fylle gir oss nye utfordringer. Vi skal føde barn, men det skal ikke sees på oss, vi skal leke og underholde barna, men det skal helst ikke sees på huset at de bor der. Vi skal jobbe, men ikke for mye. Moteblader og interiørblader gir oss masse inspirasjon og underholdning, men kankskje også litt dårlig samvittighet??? Nå er det jo tilogmed egne mammablader (som jeg liker veldig godt, faktisk), med mote for mamma og barn. Bare så dumt at mammaene i disse bladene ikke ser ut som de har født, og at jeg dermed hadde sett idiotisk ut i klærne de viser.

Det ble mye om roller... hadde ikke tenkt å skrive så mye. Men nå kommer det viktige. Mitt i mine tanker om roller og forventinger kom en annen tanke. En god, varm tanke som ga hvile. En rolle som jeg hadde glemt mitt oppe i alle de andre. En rolle som ikke har noen krav. En rolle der en annen har kontrollen, og en uendelig omsorg. Et fang å krype opp på når det stormer. En hviskende stemme som sier at "her er hvilen". Jeg er Guds datter.

Flying start...

Tar en tur ut av ammetåka for å gi et livstegn her på bloggen! Var innom i går for å skrive noen kloke, fine ord, men da eldstemann kom for andre gang og tok meg i hånda for å ha meg med inn i stua ga jeg opp. De store blå øynene, og den lille søte lanka var uimotståelige. Så prøver igjen i kveld, med sjarmøren trygt i seng, og minsten i pappas armer. Men gir opp å være så klok. Tror ikke jeg er i det kloke, velformulerte hjørnet i kveld. Og etter lydene fra minsten høres det ikke ut som jeg har så mye tid heller.

Hadde egentlig tenkt å oppdatere bloggen jevnlig i min nye tilværelse som tobarnsmamma. Med søte små historier og gledestrålende ord. Slik gikk det ikke. Her har det handlet om syke barn, syk pappa og syk mamma. Litt av en start!! Ikke en gang minsten slapp unna. Tror vi har satt rekord i hyppige legebesøk, og når jeg ringer legen nå sier de bare "åh, det er dere ja...." (kanskje ikke så ofte de har en hel familie til legen i sammen. Alternativ familieaktivitet kalles det). Men nå er vi så og si friske. Og det har vært fine øyeblikk, som jeg sikkert hadde delt visst jeg hadde hatt overskudd. Men de er der enda. Disse gylne øyeblikkene. Kjenner at det er godt å tenke på dem nå. Ikke bare på at barseltiden ikke helt ble som planlagt: Storebror som hele tiden må kose på lillebroren sin. Store barneøyne som fester blikket på mammen sin for første gang. Ammestunder med vidunderet. Turer ut alene med storebror, bare oss to. Følelsen av å være en skikkelig familie! Takknemligheten over verdens beste mann og barn. Joda, de var kanskje ikke så verst alikevel disse fire første ukene!!