Think about what you are thinking

Inspirasjonen til dagens innlegg er morgenstunden i går. Og den hadde IKKE gull i munn. Den besto av to gutter som våknet ALT for tidlig og en veldig trøtt mamma som hadde vært oppe noen timer med minsten om natta. Og selve oppvåkningsfasen gikk heller ikke så pent og stille for seg. Så der satt jeg i sofaen, trøtt, sliten og lei. Og tankene bar tydelig preg av det. Det var ikke så mye plass til å glede seg over mannens fridag, sola som snart skulle titte fram og to forhåpentligvis snart blide gutter.

Det var bare det at jeg kvelden før hadde lest en artikkel av Joyce Meyer. Og hun skrev "think about what you are thinking". Og det kom jeg på der jeg satt i pysjamasen med håret til alle kanter. OK, tenkte jeg, la meg prøve meg på dette med å tenke positivt. Dette er jo ikke en grusom situasjon (selv om jeg tydelig husker at jeg utbrøt i halvvåken tilstand: dette kommer til å bli en gruuuuusom dag). Og der var den første litt bedre tanken tenkt. Det var jo ingen grusom dag! Og jeg fortsatte inni i hodet mitt. Og tenkte på at vi skulle gå tur i sola alle sammen, og ja, så banalt det kan høres ut, jeg prøvde å fylle hodet med hvor godt jeg tross alt har det. Og det hjalp. Og dagen ble veldig fin, den.

Det er viktig å tenke over hva en tenker. Hva fyller du hodet ditt med i løpet av en vanlig dag? Hva forteller du deg selv. Den vi prater mest med i løpet av dagen er nemlig oss selv. Bygger du deg opp, eller tråkker du på deg selv. Gir du deg selv gode ord? Oppmuntrer du deg selv? Trøster du deg selv? Gir du deg selv en pep-talk innimellom? Gir du deg selv lov til å være slik du er i dag uten å fordømme deg selv? Gir du gleden plass på en grå deg? Gir du sorgen rom når det er nødvendig?

Da jeg satt i sofaen i går morges tenkte jeg ikke så bra om meg selv. Noe som selvfølgelig ikke gjorde at jeg følte meg noe bra heller. Jeg er så heldig som er et elsket barn av min Far. Og om Han kan vi lese dette: "Han gleder og fryder seg over deg, og gir deg på ny sin kjælighet" (Sefanja 3, 17). Det er noe å fylle tankene sine med det. Uansett ytre omstendigheter!

Løvinne

Noen dager bør helst gå i glemmeboka. I går var en sånn dag. I dag vil jeg spare på. Noen dager er jeg en løvinne, andre dager en pjuskete pus. I går var jeg en smule pjuskete.....og når jeg av en eller annen grunn har en dårlig dag, ja da blir jammen selvbildet skrøpelig.

Eksempler fra hodet mitt i går:

-er jeg en god mor????

-håret mitt er grusomt

-kroppen min er enda verre?

-garderoben min er kritisk

-hva tror andre om meg siden jeg sa/gjorde det?

-masse dårlig samvittighet fordi jeg ikke hele tiden bare gleder meg over mine to søte små (men bare ønsker at minsten skal sove så jeg kan få sove)

Men i dag er det annerledes. Jeg ser at lillegutt elsker mammaen sin der jeg sender han avgårde på sitt førsta karneval (forøvrig utkledd som en løve). Jeg nyter å ha minsten inntil meg, og tenker ikke bare på å sove. Jeg føler meg ikke så verst selv i regnbukser (da må det vel være en god dag???).

Så sånn er vel livet. Det går opp og det går ned. Det gjelder bare å være litt ekstra god meg seg selv på dårlige dager, og godta at det er greit å ikke alltid være på topp. Løvinner har og dårlige dager. Også de trenger hvile.

Roller

En stille stund mitt i hverdagen....Det er deilig det. Lillegutt er hos tante, og minsten sover (håper jeg). Bare meg i sofaen med pcen. Sjeldne øyeblikk for tiden. Livet som tobarnsmamma er gøy og travelt. Skulle noen ganger hatt to fang, fire armer og en ekstra hjerne som overtok når den ene streiker på grunn av lite søvn. Men litt tenker jeg jo på i hverdagen innimellom bleieskift, trassanfall, amming, lese-boka-stunder og klesvask (sistnevnte er plutselig blitt en meget stor del av tilværelsen). Og i det siste har jeg tenkt på roller.

Jeg er Heidi. Heidi er blant annet kone, mamma, datter, svigerdatter, søster, venninne, husmor, arbeidssøker (har faktisk vært på jobbintervju!!!). Kontrasten fra klesvask, klissete små lanker som gir god klem, amming og bæsjebleier blir ganske stor når en sitter på et jobbintervju og smiler sitt beste, forhåpentligvis kompetente smil, iført for en gangs skyld helt rene, pene klær. Noen ganger blir jeg litt andpusten av alle rollene. Og lengter etter stunder som dette. For med roller følger det forventinger. Enten de kommer fra andre eller oss selv. Og disse forventningene ønsker jeg jo selvfølgelig å oppfylle. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Og alt etter mengde søvn og gråt i heimen takler jeg disse uoppfylte forventingene bra eller dårlig. Det er så lett å slå seg i hodet med det en ikke rakk, ikke orket, ikke klarte. Slå seg enda en meter ned i slitenheten. Det er så lett å la selvbildet som husmor synke i takt med tøyvasken som tårner seg opp.

Vi kvinner i dag har det nok på mange måter lettere enn generasjonene før oss, men jeg tror og alle rollene vi skal fylle gir oss nye utfordringer. Vi skal føde barn, men det skal ikke sees på oss, vi skal leke og underholde barna, men det skal helst ikke sees på huset at de bor der. Vi skal jobbe, men ikke for mye. Moteblader og interiørblader gir oss masse inspirasjon og underholdning, men kankskje også litt dårlig samvittighet??? Nå er det jo tilogmed egne mammablader (som jeg liker veldig godt, faktisk), med mote for mamma og barn. Bare så dumt at mammaene i disse bladene ikke ser ut som de har født, og at jeg dermed hadde sett idiotisk ut i klærne de viser.

Det ble mye om roller... hadde ikke tenkt å skrive så mye. Men nå kommer det viktige. Mitt i mine tanker om roller og forventinger kom en annen tanke. En god, varm tanke som ga hvile. En rolle som jeg hadde glemt mitt oppe i alle de andre. En rolle som ikke har noen krav. En rolle der en annen har kontrollen, og en uendelig omsorg. Et fang å krype opp på når det stormer. En hviskende stemme som sier at "her er hvilen". Jeg er Guds datter.

Flying start...

Tar en tur ut av ammetåka for å gi et livstegn her på bloggen! Var innom i går for å skrive noen kloke, fine ord, men da eldstemann kom for andre gang og tok meg i hånda for å ha meg med inn i stua ga jeg opp. De store blå øynene, og den lille søte lanka var uimotståelige. Så prøver igjen i kveld, med sjarmøren trygt i seng, og minsten i pappas armer. Men gir opp å være så klok. Tror ikke jeg er i det kloke, velformulerte hjørnet i kveld. Og etter lydene fra minsten høres det ikke ut som jeg har så mye tid heller.

Hadde egentlig tenkt å oppdatere bloggen jevnlig i min nye tilværelse som tobarnsmamma. Med søte små historier og gledestrålende ord. Slik gikk det ikke. Her har det handlet om syke barn, syk pappa og syk mamma. Litt av en start!! Ikke en gang minsten slapp unna. Tror vi har satt rekord i hyppige legebesøk, og når jeg ringer legen nå sier de bare "åh, det er dere ja...." (kanskje ikke så ofte de har en hel familie til legen i sammen. Alternativ familieaktivitet kalles det). Men nå er vi så og si friske. Og det har vært fine øyeblikk, som jeg sikkert hadde delt visst jeg hadde hatt overskudd. Men de er der enda. Disse gylne øyeblikkene. Kjenner at det er godt å tenke på dem nå. Ikke bare på at barseltiden ikke helt ble som planlagt: Storebror som hele tiden må kose på lillebroren sin. Store barneøyne som fester blikket på mammen sin for første gang. Ammestunder med vidunderet. Turer ut alene med storebror, bare oss to. Følelsen av å være en skikkelig familie! Takknemligheten over verdens beste mann og barn. Joda, de var kanskje ikke så verst alikevel disse fire første ukene!!

Et mirakel på 3540 g

Gleder må deles, og jeg har en stor, stor glede å dele. Han er 52,5 cm lang og ligger i vugga si og sover. Han er nydelig, fantastisk, og helt ny i denne verden. Han kom ut til oss i går kl 11.30, og jeg er mor til to!!! Jeg takker Gud med et ydmykt hjerte.

God jul!

Tenk deg en ung jente, for mange, mange år siden, som bar frem det barnet vi i dag feirer fødselen til. Tenk deg hvordan det må ha vært å få beskjed av en engel om at du skal bli med barn? Tenk hvordan de rundt henne må ha reagert (hvordan hadde du reagert hvis det var deg hun hadde betrodd seg til???)?

Tenk deg fordømmelsen hun helt sikkert må ha opplevd i datidens samfunn. Eller hvordan det må ha vært å reise til Betlehem som høygravid (det høres ikke særlig behagelig ut spør du høygravide meg!!!). Og føde i en stall. Det blir så ofte en romantisk fortelling vi husker på sånn ca en gang i året, hvis vi rekker det mitt i julepakker, juletre, julemiddag, julekort og julekaker.

Og hun visste ikke hva sønnen hennes skulle utrettte. Eller hvordan han skulle lide. Lurer på hva hun tenkte da hun holdt han i armene sine for første gang? Hun var blitt mamma. Hun opplevde livets store under. Som alle oss andre mammaer. Han var hennes sønn.

Noe av det vakreste i bibelen syntes jeg er Marias ord da engelen forteller henne at hun skal bli med barn: "Jeg er Herrens tjenerinne. La det skje med meg som du har sagt" (Lukas 1,38). Snakk om å stole på Gud, på at Han vet best og kommer til å ordne opp selv i det som virker umulig eller rart. Gud er den samme i dag. Jula er som et forstørrelsesglass. De som har det bra får det nesten enda bedre, men de som ikke har det så bra, opplever ofte det vanskelige sterkere. Det kan være sorgen, ensomheten, skuffelsen, redselen. Jula er mye følelser. Og jeg skal kose meg sammen med min lille familie, og med min svære mage (selv om jeg må innrømme at jeg begynner å bli veeeldig klar for at han snart skal komme...). Og jeg vil minne meg selv på at Han vi feirer fødselen til i dag, er Han som voksen mann sa at vi ikke skal bekymre oss for noe, Han vil være med oss ALLE dager. Han er med i din jul, hvordan den måtte være.

Og med det ønskes en god jul fra meg! Nyt det gode denne dagen, slapp av, pust inn de gode luktene, se stjernene i barnas øyne og føl kjærligheten fra de som er glad i deg!

Hurra!!!

I dag er jeg 36 år. I dag er det 3 år siden jeg forlovet meg med min elskede mann. I dag er dagen da jeg så 40 år ut i speilet da jeg sto opp, fordi natten ikke bød på så mye søvn. Jeg hadde håpet så veldig på litt søvn i natt, sånn at energien var litt oppadgående akkurat i dag. Men lillegutt og minstemann i magen villle det ikke sånn.

Men det gjør ikke noe. For det er akkurat i dag det ramler inn koselige tekstmeldinger med gode ord, og telefonen stadig ringer med hyggelige gratulasjoner. Og det var i dag jeg spiste god lunch med gode venninner. Og det er i kveld jeg skal ut og spise med min gode, kjekke mann - som jeg er like forelsket i nå som jeg var for 3 år siden. Er så uendelig takknemlig for at jeg fikk akkurat HAN! Og jeg er så uendelig takknemlig for at lillegutt er min gutt. Og at minstemann i magen snart skal komme og hilse på oss.

Det er ingen selvfølge å ha mann og barn. Det er ingen selvfølge å ha det godt. Søvnmangel er midlertididg. Takknemlighet og glede overskygger trøttheten. Og så håper jeg på en bedre natt i natt, og tillater meg selv en hvil på sofaen, være litt snill mot en sliten kropp. For jeg er jo tross alt ikke en superkvinne heller!!

Og så vet jeg at det er En som gir kraft til de som er slitne. Om det er på grunn av lite søvn eller vanskeligere ting, så er Hans kraft tilpasset dagen. Men det er ofte lettest å se i ettertid.

Jeg må bare avslutte med et HURRA for i dag!! For meg selv - føles ikke helt naturlig, men hvorfor ikke leve opp til det jeg skriver her i bloggen, og for meg og min mann og det gode livet vi har! Så et dobbelt hurra fra sofakroken!!!!