Nåde

Sitter i bilen hjem etter en veldig fin dag sammen med gode venner. Kjekk mann i førersetet. Sovende, supersøt gutt i baksetet. Prater litt, tenker litt. Begynner å lure på noen små ting. Kunne jeg ha møtt hun litt annerledes?? Jeg skulle ha spurt han litt mer om hvordan han har det. Snakket jeg ikke litt vel mye om meg selv? Så jeg rar ut i kirka? Ser jeg rar ut i disse buksene sammen med den genseren?

Den gode stemningen inne i mitt lille hode er brutt. Erstattet av en masse tanker om hva jeg skulle, burde og hva andre måtte syntes om meg. Jeg sitter her og evaluerer meg selv - og her er det lite nåde gitt!! Jammen godt jeg ikke er så hard med de rundt meg...

Jeg bruker alt for mye tid til denne lite koselige, og sterkt nedbrytende aktiviteten. Jeg vil ikke bruke så mye tid på den mer. Og jeg håper at flere har lyst til å være med på å være snillere, vennligere og mer nådig mot SEG SELV!

mamma

I morra er det 7 måneder siden jeg fødte sønnen vår. 7 måneder siden jeg så inn i de nydelige øynene for første gang... 7 fantastiske måneder. Det var aldri noen selvfølge for meg å bli mamma. Det er det fortsatt ikke. Enda kan jeg se på den lykkelige lille gutten min og undre meg over at han er vår. Barn er en stor velsignelse, og ingen selvfølge.

I dag har både meg og mannen min vært syke. Vi har sovet på skift, og byttet på å ta oss av lillegutt. Som mamma er mye annerledes. Før når jeg var syk sov jeg, så på tv, leste og satte meg selv først. Nå kommer lillegutten først. Alltid. Og det er så verdt det. I 35 år har jeg kunnet ta hensyn bare til meg selv. Det føles så godt å være mamma. Å ha en liten en som jeg er mamma til. En liten som smiler til meg med tillitsfulle trygge øyne. Det er så slitsomt sier mange..ja noen dager er det slitsomt. Men det er så mye mer enn det. Slitsomt er ikke det ordet som beskriver mine første 7 månder med lillegutt. Selv om jeg har vaklet ned trappen kl 5 mang en morra med en liten glad gutt som har insistert på at det er morra. Og lagt meg kl ni mange kvelder (skal det i kveld og..). GLEDE er det som beskriver mine første måneder som mamma. Og TAKKNEMLIGHET.

Trøtt....

Jeg er skikkelig trøtt... barnevelsignelse i går, syk mann og lillegutt dagene før, og i dag måtte det ryddes og vaskes i et forsømt hus. Mannen er på kurs i Oslo, så jeg er alene i stua. Lillegutt sover så godt i senga si. Så da er det bare å tenne i peisen, tenne stearinlys, finne frem boka og legge seg på sofaen...Endelig!!! Jeg er så utrolig glad i å lese.. da slapper jeg godt av.

Har tenkt litt på det med roller i det siste. Hvordan vi hver dag fyller flere roller med hver sine forventninger. Vi er koner, kjærester, mammaer, døtre, søstre, kollegaer, venner... Noen dager kan det nesten ta pusten fra en. Da er det utrolig godt å bare være alene. Prøve å bare være til stede for seg selv en liten stund. Uten å ha dårlig samvittighet for det. Det er så mange en skulle ha ringt til, så mye tøy som skulle ha vært vasket, en mail som skulle vært skrevet (den MÅ jeg skrive i morra!!!), det er så mange forventinger i rollene. Det interessante er hvem som skaper disse forventingene??? Er det alle de andre, eller er det kanskje mest oss selv? Er det en mulighet for at vi sitter rundt i stuene våre med en masse dårlig samvittighet som er skapt fordi vi ikke lever opp til våre egne forventinger?? Snakk om bortkastet energi!!

Til slutt...det finnes En som ikke har noen forventinger til oss. Et sted der vi bare kan være akkurat som vi er. Et sted med bare hvile... Så når jeg er trøtt liker jeg å ligge på sofaen slik at jeg kan se opp på bildet vårt (dagens illustrasjon!). Pastoren sa i kirka i går at vi ikke kan gjøre noe for å få Gud til å elske oss mer eller mindre. Ingen ting. Det er godt det!

Blomster i snøen

I dag var dagen for de store forberedelsene til lillegutts barnevelsignelse. Hadde mange fine tanker om pynting av border, og hadde gledet meg til å finne det jeg trengte. Så for meg vår lille familie på trilletur i sola. Far og sønn i markens, mens mamma kjøpte fine ting. Og så en cafetur på alle sammen....sukk... Det ble ikke helt sånn. Begge gutta er syke og måtte være hjemme. Vinteren kom tilbake for fullt. Så jeg trasket rundt i verdens verste vær, trøtt etter flere netter med dårlig søvn og prøvde å finne det jeg trengte. Og jeg fant det ikke.

Så det blir ikke et bord verdig bilder på en blogg. Det blir ikke akkurat sånn jeg hadde ønsket. MEN, jeg får trent meg i å ikke være så perfeksjonistisk. Akkurat nå håper jeg mest at lillegutt har det bedre på søndag, og smiler som en sol slik han pleier. Det skal bli en fin dag! En dag sammen med familie og venner som vi er glad i. En dag der vår lille solstråle skal være hovedpersonen, ikke bord og pynt eller klær. Men et par glade barneøyne og Guds store kjærlighet. Det var bare noen ord fra en trøtt mamma. Som fortsatt vil se på blomstene midt i all snøen.

Vår!!

I dag har jeg tatt våren inn i stua. Først kjøpte jeg perleblomst som er på bildet, så kom min fantastiske mann hjem med påskeliljer og tulipaner. Så nå nyter jeg blomster i mange farger og levende lys i stua min. Og sjokolade. Jeg er uhelbredelig glad i sjokolade, og har ingen planer om å slutte med det. Har stadig planer om å trappe ned...men det går heller dårlig. God sjokolade, friske blomster, levende lys...det er gode rammer for en god kveld for meg.

Det er godt å ha det godt. Det er så mange som ikke har det godt. Og selv om en har det godt er det mange følelser som svinger innom et lite menneske. Iallefall meg. Jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Etter en natt med lite søvn er ikke alltid livet lysest. Da kan små ting bli store. Det som var en spennende utfordring dagen før er plutselig et stooort problem. Eller har du lagt merke til hvor forskjellig det er å se seg i speilet. Den ene dagen syntes jeg at jeg ser riktig så bra ut. Den neste dagen tenker jeg desperat på treningsstudio og sjokoladekutt når jeg ser meg i speilet. Men kroppen er den samme. Og utfordringen som ble et problem er den samme. Det er følelsene som har forandret seg. Så jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Jeg prøver å si det til meg selv når jeg kaster stygge blikk på meg selv i speilet, eller tenker svarte tanker om fremtiden. Og noen timer senere, eller kanskje neste dag - etter en god natts søvn, en god prat med ei venninne, et koselig besøk eller friske blomster i stua - så er alt så mye lysere. Vi mennesker er rare. Og festlige. Stor klem til alle andre følelsesmennesker der ute!!

En søndagsmorra i januar

Lillegutt sover, og jeg har hatt god tid til å spise frokost og lese litt. Jeg leste fra boka "Men størst er kjærligheten" av Corrie ten Boom". Hun var litt av en dame, og alle bøkene jeg har lest av henne har gitt meg mye. Hun la virkelig livet sitt i Guds hender, og hun fikk oppleve utrolige ting. Kort fortalt skjulte hun og familien jøder i huset sitt i Nederland under krigen. De ble oppdaget, og hun, faren og søsteren ble fenslet, og senere sendt til konsentrasjonsleir. Både faren og søsteren døde. Da Corrie slapp ut begynte hun å reise rundt å evangelisere, og drive hjelpearbeid for krigsoffere, blant annet i Tyskland. Da var hun over 60 år!! Imponerende spør du meg!

Jeg har lyst til å dele noe hun sa til en rik amerikansk dame. Damen kom bort til Corrie etter et møte og ga henne penger til hjelpearbeidet i Europa. Så her er det:

"Gud ønsker ikke bare litt av pengene våre, Han ønsker å få hjertene våre. Fordi hans kjærlighet til oss er så stor, ønsker Han å eie oss helt. Den Herre Jesus vil at De skal komme til Ham med alle Deres bekymringer, alle Deres synder, all Deres uro for fortiden og frykt for fremtiden. Han sier: "Jeg vil gi dere hvile". Overlat til Han å styre livet deres. Så vil De forstå at Hans åk er lett, og Hans byrde er lett, da vil gleden fylle hjertet Deres, for det er Hans vilje "at dere kan eie min glede, og deres glede kan være fulkommen" (joh 15,11)".

Denne damen snudde seg og gikk da Corrie hadde sagt dette. Jeg tror det er så lett å vende ryggen til dette, også for oss som tror. Det er så lett å se på Jesu invitasjon som et krav. Men det er ikke et krav. Det er et tilbud om hvile og glede. Det er fantastisk å oppleve det midt i alle utfordringene livet bringer. Jeg skal iallefall ta det med i min uke og mine utfordinger, og jeg kjenner at det gir meg fred i hjertet en søndagsmorra i januar...

Vær vakker

Hva er vakkert? Hva er skjønnhet? Omgivelsene våre prøver stadig å fortelle oss hvordan vi kan se ut, de serverer oss et skjønnhetsideal rett i fleisen - ofte uten at vi er klar over det en gang. Jeg liker blader, men liker ikke alltid hva de gjør med meg. Jeg liker mote, men ikke at jeg noenganger føler meg som er flodhest etter å ha sett på motesidene. Jeg liker å føle meg fin, men liker og å gå hjemme i hjemmetøy og lukte gulp og spise en sjokolade til teen uten å få dårlig samvittighet.

Jeg så en artig dokumentar her en kveld. Det var en modell som gjerne ville være på forsiden av et magasin uten at de skulle fikse på bildet som ble tatt av henne. Det ble et nesten umulig prosjekt. Ingen ville gjøre det, og etter hvert ble hun selv i tvil om det var lurt. Hvordan ville hun reagere når hun så seg selv uretusjert (staves det sånn, forresten...??). Hun var smellvakker, men var alikevel usikker på seg selv. Rare greier. Til slutt fikk hun ønsket sitt oppfylt. Og hun ble kjempefornøyd. Det gikk faktisk godt an å se at bildet ikke var retusjert. Det var mer naturlig. Modellen var blitt menneskelig. Og reaksjonene var akkurat det, at alle bilder burde være slik - mer menneskelige. I denne dokumentaren intervjuet hun en tidligere redaktør av et dameblad som ønsket å ha "normale" (mer sånne som meg og deg!) modeller på forsiden av bladet sitt. Hun fikk medhold av leserne, men ikke av bransjen. Til slutt ga hun opp, og sluttet i jobben sin. Hun orket ikke være med på det mer. Modig dame!

Så over til oss, vi som ikke er på forsiden av motemagasiner. Tør vi å være fornøyde med oss selv? Tør vi ta et oppgjør med idealet som media fremstiller? Tør vi ta et oppgjør med myten om at et slankt, veltrent, velpleid ytre vitner om kontroll, vellykkethet og lykke? Tør vi, og kan vi, være vakre slik som vi er? Uten å sammenlikne oss med alle andre? Være vakre og glade i vår forskjellighet. Mangfold er vakkert. Glede er vakkert. Tro på seg selv er vakkert. Å føle seg vakker, gjør en vakker. Et tv-program jeg liker godt er "Hvordan like seg selv naken" (du får lov å le, mannen min gjør det hver gang jeg ser på det). Jeg syntes det er så gøy å se hva som skjer med et menneske når det skjønner at det er vakkert sånn som det er. Hvis ikke du har sett programmet, så går det ut på å få et menneske til å like seg selv slik som det er, uten slanking eller plastiske operasjoner. De får nytt tøy som fremhever det som er å fremheve, en time hos frisøren, blir sminket, og blir til slutt tatt bilde av naken. Nydelige, estetisk vakre bilder.

Så våg å føle deg vakker, så blir du vakker. Å være vakker er så mye mer enn det media fremstiller.