Flying start...

Tar en tur ut av ammetåka for å gi et livstegn her på bloggen! Var innom i går for å skrive noen kloke, fine ord, men da eldstemann kom for andre gang og tok meg i hånda for å ha meg med inn i stua ga jeg opp. De store blå øynene, og den lille søte lanka var uimotståelige. Så prøver igjen i kveld, med sjarmøren trygt i seng, og minsten i pappas armer. Men gir opp å være så klok. Tror ikke jeg er i det kloke, velformulerte hjørnet i kveld. Og etter lydene fra minsten høres det ikke ut som jeg har så mye tid heller.

Hadde egentlig tenkt å oppdatere bloggen jevnlig i min nye tilværelse som tobarnsmamma. Med søte små historier og gledestrålende ord. Slik gikk det ikke. Her har det handlet om syke barn, syk pappa og syk mamma. Litt av en start!! Ikke en gang minsten slapp unna. Tror vi har satt rekord i hyppige legebesøk, og når jeg ringer legen nå sier de bare "åh, det er dere ja...." (kanskje ikke så ofte de har en hel familie til legen i sammen. Alternativ familieaktivitet kalles det). Men nå er vi så og si friske. Og det har vært fine øyeblikk, som jeg sikkert hadde delt visst jeg hadde hatt overskudd. Men de er der enda. Disse gylne øyeblikkene. Kjenner at det er godt å tenke på dem nå. Ikke bare på at barseltiden ikke helt ble som planlagt: Storebror som hele tiden må kose på lillebroren sin. Store barneøyne som fester blikket på mammen sin for første gang. Ammestunder med vidunderet. Turer ut alene med storebror, bare oss to. Følelsen av å være en skikkelig familie! Takknemligheten over verdens beste mann og barn. Joda, de var kanskje ikke så verst alikevel disse fire første ukene!!