fredag 31. januar 2014

Mot

 
 
Jeg sitter her og tenker. Jeg er trøtt. Veldig trøtt. Jeg tenker på hvordan livet ikke kommer i små porsjoner. Noen ganger kommer det mye på en gang. Veldig mye. Jeg tenker på den lille, store stemmen i barnehagen i dag. En stemme full av håp som sa vil du leke med meg?. Et stort og modig spørsmål av en liten gutt på fire og et halvt. Jeg tenker på sårbarheten i å være menneske. Sårbarheten i et vil du leke med meg? Sårbarheten i å trenge andre. Sårbarheten i å ikke være så sterk. Sårbarheten når livet kommer i full fart og blir litt skummelt. Og så tenker jeg på sårbarheten i å ikke være sårbar. Sårbarheten ved å bare vise det sterke. Sårbarheten i å ikke trenge andre.
 
Livet er sårbart. Jeg er sårbar. Jeg vil leke med andre. Jeg trenger andre. Jeg vil være like modig som sønnen min. Jeg vil lære barna mine å våge. Våge å være svake. Våge å være sterke. Jeg kan få nei. Gutten min kan få nei. Det gjør vondt. Men alternativet er verre. Å tro at vi klarer oss alene.
 
 
Bildet over har jeg brukt før. Men da jeg så det igjen, bare måtte det inn i dette innlegget. For det passer så godt til teksten. Bildet er fra da guttene var mindre. Jeg bare elsker dette bildet. 
 


4 kommentarer:

  1. Så viktig eit innlegg!

    Klem og god helg

    SvarSlett
  2. Ja det er noe veldig modig i det å
    være sårbar og be om andres hjelp,
    eller vennskap.
    klem til deg og ha ei velsignet god helg :)

    SvarSlett
  3. Å, du traff meg litt her... Å være sårbar, og tørre å vise det! Dere kvinner er generelt så mye flinkere enn menn til både å vise svakhet og snakke om det. Oss mannfolk, særlig oss halvgamle, kan være like sårbare. Men vi viser det sjeldent og snakker enda sjeldnere om det....

    SvarSlett