torsdag 24. oktober 2013

Effektivitetsmonster


Jeg er blitt et effektivitetsmonster. Tre barn på litt over tre år har sine følger. Jeg har utviklet særdeles gode evner innen områder som: å få tre barn ut døren (nesten) i tide, lage middag med tre trøtte og sultne barn rundt meg, rydde mens jeg gjør andre ting, støvsuge og underholde minsten samtidig, rydde sko, vinterdresser, luer, flere sko, votter, jakker og annet fra gangen og til sine faste plasser slik at vi kan komme forbi (vi har en liten gang). Høres jeg ut som en supermamma? Sannheten er bare at jeg er blitt en litt for stresset mamma. Mitt i alt kavet holdt jeg på å glemme å nyte, være og le.

Vi hadde en nydelig sommer. Tid med hverandre og til hverandre. Vi var blant annet en tur i Danmark. I bilen på vei hjem satt vi og tullet og lo. Jeg kikket bak på våre tre skatter, og så gleden deres. Og så slo det ned i hodet mitt, en tanke som nesten fikk tårene opp i øynene mine: Jeg ler for lite. Jeg stresser for mye. Jeg er blitt et effektivitetsmonster.

Hverdagen blir fort preget av stress. Ofte er det jeg som skaper stresset. Med to barn i trassalderen er det mange utfordringer, og jeg er ikke verdens mest tålmodige (håper begge guttene er vel ute av denne berømte alderen før tulla kommer dit). Jeg øver meg på å puste dypt, og tenke at det ikke er så farlig. Det gjør ikke noe at tornadoen på snart tre igjen har hevet alle bokstavkortene utover hele stuen. Det gjør ikke noe at vi ikke rekker å pusse tennene. Vi dropper nisten og kjøper en go`morgen youghurt. Middagen kan være pølser og ketchup. Det er lov å bestikke med film og noe godt når mannen jobber og kvelden er lang.

De beste kveldene er de kveldene der jeg lar rydding være rydding og legger med på gulvet sammen med mine tre små. Jeg blir et levende klatrestativ og får uendelig mange koser. Jeg nyter, er til stede og ler. Eller jeg setter meg i godstolen med guttene på fanget og ser barne-tv, mens pappaen stuller og steller med sin lille prinsesse. Det har blitt flere slike kvelder i det siste. For jeg begynner å bli veldig lei effektivitetsmonsteret. Tror mann og barn er lei henne og. Så jeg jobber med å kaste henne ut. Jeg vil le mer, nyte mer. Og så øver jeg på å være nådig mot meg selv. Slik at jeg ikke er for hard mot meg selv når det ikke går helt etter planen. For jeg er jo bare en liten mamma som gjør så godt hun kan. Og jeg tar i mot alle klemmer og komplimenter fra min tre små med stor takk. Som at fireåringen har kalt meg supermamma i hele dag. Så da er jeg vel ikke så aller verst!!

4 kommentarer:

  1. Har sagt det før og seier det igjen.
    Du skriv SÅ bra!! Og på ein måte som ein kan kjenne seg igjen i..

    No er mine tre søte små vorte store ungdommar og vaksne menn.
    Ein ting vil eg aldri angre på, at eg faktisk brukte litt tid på dei medan dei var små.
    Den tida kjem aldri tilbake!

    Nattaklem

    SvarSlett
  2. Viktig å bruke tida på ungene når de er små.
    Er ikke så lenge de er det. En dag er de ute av huset,
    og du har godt tid til å rydde. Men det kan være en vanskelig
    balansegang. En vil jo gjerne at det skal se slik noen lunde
    ut i huset også. Høres ut som du klarer det bra.
    Ønsker deg og din familie en velsignet god helg :)

    SvarSlett
  3. Takk, kjære venn, for at du skriver om slike ting vi kan kjenne oss så godt igjen i. Her satt jeg med en blanding av tårer i øynene og latter på en gang. Gjenkjennelig på alle måter. Du er god <3 Sender en klem - håper høstdagene er fine, gir deg mye glede (og nåde...til monstre og slike ting ;)) og så ønsker jeg deg en fin-fin helg. God klem <3

    SvarSlett
  4. Vakre deg. Takk for en nydelig tekst nok en gang :) Kjenner meg veldig igjen i den! Det er så deilig de gangene man klarer å leve her og nå og ta del i den barnslige leken. Det er ingenting som varmer så godt som når hele familien har latterkrampe! :)

    Takk for koselig kommentar inne hos meg da Ella kom til verden. Jeg fikk den fine boka di i barselgave og har kost meg med den!!

    Ha en nydelig helg sammen med dine :)
    klem

    SvarSlett