tirsdag 17. september 2013

What if your blessings come through raindrops...


Så er høsten her. En høst jeg hadde gruet meg litt til. Fordi den blir litt annerledes enn jeg hadde planlagt. Jeg hadde sett for meg noe slikt som dette: En strålende opplagt Heidi går alene (merk: ALENE) ut døren tre dager i uka. Hun er pent sminket, har tøy uten flekker, ny skinnjakke og skinnveske og fine sko. Hun setter seg inn i den snertne bilen som mannen vanligvis bruker og kjører til sin nye og spennende jobb mens hun drikker te og hører på radioen (ikke Sabeltann, Jarle Waldemar eller lignende). (Ikke et vondt ord om Sabeltann eller Jarle Waldemar forresten, jeg skylder dem en stor takk. De har reddet mange bilturer).

Jeg har ingen jobb, ingen skinnjakke eller skinnveske, og har stort sett flekker av varierende art på tøyet. Jeg dusjer med tilskuere og sminker meg med en toåring på føttene som lurer på hva mamma gjør. Jeg kan snart alle tekstene på Sabeltann cden (i alle fall på Grusomme Gabriel sangen). Så, jada, det hender jeg lengter veldig etter å gå ut døren om morgenen. Være den som går på jobb. I stedet for å være den trøtte og alt for ofte sure mammaen som prøver å få tre barn ut døra uten for mange komplikasjoner og hissige utbrudd (av mor og barn). For sannheten er at jeg har vært alt for mye sur og gretten den siste tiden. Jeg er lei meg for det.

Jeg innser litt mer dag for dag at jeg ikke er en superkvinne. Jeg får ikke til alt. Jeg har en slitasje i kneet. Har hatt det lenge. Innrettet livet mitt etter det. Ikke tenkt så mye på fremtiden. Så en dag måtte jeg innse at det ikke gikk så bra mer. Det var bare å ta fatt i sitt eget liv. Sin egen helse. Det var ikke noe gøy. Jeg havnet i den mølla jeg trodde jeg var ferdig med. Fysioterapi, kortisonsprøyter og sykemelding. Men jeg kan ikke sykemelde meg fra mammarollen. Mye er annerledes, og litt skremmende. Men jeg lærer mye. Jeg griner ikke mer over at jeg ikke kan jobbe akkurat nå. For jeg ser hvor kreftene mine trengs. Jeg har tre små barn. Jeg har en mann. Jeg har et hjem. Men jeg har ikke et utømmelig lager av krefter. Så hvem skal få det jeg kan gi? Det er ikke så vanskelig å svare på. Planen om brun skinnjakke er satt på vent. Skal heller investere i knall orange regnkåpe.

Livet kan ta ny og annerledes retning. Men hvem sier at det ikke kan bli spennende likevel??
 
Cause what if Your blessings
comes through raindrops
What if Your healing
comes through tears...
Lara Story


Det er godt å være tilbake i bloggverden. Det ble en lang pause. Forklaringen ligger mye i det som står over. Men nå er jeg innom litt blogger igjen. Har flere blogginnlegg i hodet. Gleder meg til å dele de med dere. Fortsatt god høst alle sammen!!!

11 kommentarer:

  1. Hei og kjekt sjå deg igjen i bloggverda!
    Livet vert ikkje alltid slik ein tenkjer..
    Og for den som jobbar 100% og litt til..
    Sjølv om borna ikkje er born, men ungdommar og voksne, krev det sitt å vere kone og mor.
    Innimellom, ja ganske ofte kjenner eg på å ikkje strekke til verken heime eller på jobb.
    Godt å ha EIN å gå til uansett!!

    klem

    SvarSlett
  2. Det er en reise i selvinnsikt å lære seg å leve på nytt når livet krever andre ting enn det før har gjort. Det kan være hardt arbeid, men verdifullt og kjennes som en ny start selv om en sleper det gamle livet med seg.

    Ønsker deg en god høst, selv om den blir med orange regnjakke!

    SvarSlett
  3. Ja livet tar noen ganger retninger en ikke selv hadde planlagt.
    Har en god regnjakke er det en opplevelse å være ute i
    skikkelig regnvær med ungene.
    Ønsker deg en velsignet god høst sammen emd dine :)
    Klem fra emg :)

    SvarSlett
  4. Takk for klem, og gode ord, som du la igjen da du besøkte bloggen min. Det gjorde godt med en virtuell klem akkurat da ;) . Godt å være inne hos deg igjen også.

    Du er så befriende ekte, og varm. Som langtidssykemeldt kan jeg kjenne meg igjen i det du skriver. Prøver å huske at "det er en tid for alt", og å se etter det positive, eller mulighetene, som tross alt finnes i den gitte situasjonen.

    Jeg synes orange regnjakke også har sin sjarm! Håper du får gode stunder i den!

    : ) klem

    SvarSlett
  5. Ps. ja, det kan nok være blessings i regndråper også. Selv om det ikke alltid ser sånn ut. "Blessings in disguise"? Gikk inn på Wimp og hørte sangen, og det var fint! Takk for at du deler!

    SvarSlett
  6. Så bra at du er tilbake i bloggverda Heidi! Du har vore sakna ♥ Så fint du forteller om situasjonen du er i. Nært, sant og ekte. Forstår at det sikkert kan vere krevande og tøft å ha eit dårleg kne. Å ha tre små barn krever jo mykje fysisk også. Skal huske på å be for deg. Gud er mektig! Og så er det godt å vite at Han vender alt til det gode for dei som elsker Han.

    Når det kjem til det å vere sur og gretten kan eg trøste deg med at du er ikkje aleine. Me må berre ikkje dømme oss sjølv for hardt. Me smiler og ler innimellom også, gjer me ikkje? :) God klem til deg

    SvarSlett
  7. Så fine ord! Det er krevande å vere mamma og kone, sørleg når kroppen "luggar"! Unn deg ein tur ut inniellom, sjølv om du ikkje skal på jobb.

    SvarSlett
  8. Velkommen tilbake kjære deg! Så ekte og ærlig skrevet, og helt sikkert noe mange kjenner seg igjen i. Og den sangen er helt fantastisk fin, samtidig som den inneholder viktige påminnelser.
    Ønsker deg en fin uke videre :) Klem

    SvarSlett
  9. Kjære deg
    Endelig fikk jeg kommentert dette vakre og såre, og gjenkjennelige innlegget. Fantastisk sitat. Ofte synes jeg livet byr på utfordringer, men som senere viste seg å være skjulte velsignelser.
    Jeg håper du kan glede deg over alle de små øyeblikkene i livet til tross for fysiske utfordringer. Og selv om du er en sur mamma innimellom (det skal jeg love deg at jeg også er!) så er du verdifull, ubetalelig og høyt elsket!
    Sender deg en god klem

    SvarSlett