Å senke skuldrene

Så sover lillegutt forhåpentligvis en liten stund....og jeg lurer på hva jeg skal bruke den neste timen på. Vaske bad...brette tøy, trene magen....begynne på middag, eller lese boka, sove, eller kaste meg utpå å begynne å skrive på bloggen min. For meg er det å lage en blogg kjempeskummelt. Møter Janteloven med en gang. Har tenkt å tenkt på hva jeg skal skrive i første innlegg i to dager nå. Leita etter det "perfekte". Noe skikkelig bra. Til slutt fant jeg ut at jeg bare får kaste meg utpå å begynne med det jeg har i mitt trøtte hode i dag. Det er så lett å bli i konforsonen bare fordi vi ikke tør å ta steget ut av den. Og det er så lett å kritisere de som tør å ta noen vågale steg og stikker seg frem, viser at de kan noe, at de er gode på noe. Det er så lett å la være å dele fordi det ikke er "perfekt" i ens egne øyne. Men hvem og hva er egentlig perfekt. Hva er det å være perfekt? Og er det et mål å strebe etter? Jeg må ta meg i det i hverdagen. Jeg snakker til andre om å ikke strebe etter at alt skal være perfekt. Og så tar jeg meg i å streve med det selv. Om ikke perfekt, så bedre, finere, flottere, slankere, penere og renere hjem, bedre kone....Lista kan bli lang. Det er alltid noe som kan gjøres. Og det er alltid noen å sammenligne seg med som tilsynelatende har gjort det. Men det går an å senke skuldrene, se inn i smilende babyøyne, ligge i armkroken til mannen som jeg elsker, lese en god bok, drikke en kopp te og kikke ut på regnet. Og la vasketøyet ligge litt, la magen få være en etter-fødsel-mage litt til, og nyte det som er i dag!!