Jeg har alltid likt spenning. Hvis jeg fikk sjansen til å utfordre meg selv, takket jeg gjerne ja. Så jeg kastet meg ut i mye rart: klatre, hoppe i strikk, svart løype før jeg egentlig kunne stå på telemarkskia mine. Jeg likte å kjenne adrenalinet i kroppen. Jeg er blitt mer pysete med årene. Tør ikke så mye. Men jeg valgte jobber med litt action. Var redd for å bli sittende alene på en kontor (nå høres det helt fantastisk ut).
Men nå har jeg fått et liv med mer spenning og ekstreme utfordringer enn jeg kunne forestille meg. Jeg har fått barn. Til og med tre stykker.
Hverdagen blir aldri kjedelig med barn i huset. Her er det trassanfall, latteranfall, høy feber, våkenetter, konstant søvnmangel, plastelina som må ut av øret, astmaanfall, sting i bakhodet, falsk krupp, eple i halsen, gode klemmer og mye mer.
Ingen ting gjør så vondt som når barna har det vondt. Det hjelper ikke å være sykepleier når det er min gutt som må ha hjelp. Da er jeg bare mamma. En mamma på akuttmottaket, med et hjerte som banker så hardt og engstelig.
Å være mamma (og pappa) er ekstremsport. Jeg har ingen garanti. Aldri. Jeg vet ikke hva fremtiden bringer. Men jeg vet at gledene aldri har vært større. Og smerten aldri har vært større. Der jeg satt med gutten min, da skulle jeg gjerne ha byttet det bort med all verdens slalombakker og strikkhopp. For det er ingenting mot det å ha vondt i mammahjertet.
P.s Det gikk bra med gutten vår :-)
