Å telle velsignelser

Jeg husker veldig godt denne kvelden for et år siden. Det regnet (som i kveld). Jeg husker at vi kjørte forbi små, utkledde barn, og jeg lurte på om vi hadde noe godteri i hus hvis noen kom på døra vår. Jeg husker at jeg var så glad og spent der i bilen. Meg og mannen min og den store magen. Vi skulle snart møte jenta vår. Jeg satt på en søppelsekk i tilfelle vannet skulle gå på bilturen (man blir klok av erfaring). Jeg så ut som en morsom utgave av meg selv (for andre i alle fall). Vann i kroppen kler meg ikke. Ni lange, tunge, fine, forventningsfulle måneder var snart over.

Da november var 39 minutter gammel kom vår lille jente til verden. Vårt tredje mirakel.

Kjære jenta mi.
Min lille datter.
Takk for et fantastisk år.
Takk for hvert smil, og de er mange
Takk for hvert "mamma", det rører et sted i hjertet mitt som ingen kan se
Takk for hver tidlig morgenstund, der vi to er alene i en verden som ikke har våknet enda
(men vi kan gjerne starte litt senere)
Takk for hver klem
Takk for at du stråler når du kommer stabbende mot meg
Takk for din uendelige tillit og kjærlighet.
Takk for at jeg får det så ufortjent

Det har vært et travelt år, jeg skal ikke late som noe annet. Jeg har i perioder vært skikkelig sliten. Det har vært mye sykdom, mye vondt i mammahjertet, men mest glede og takknemlighet. Det er en gave å se mine tre små. Det hender hverdagen tar overhånd. Bekymringer, dårlig samvittighet, søvnmangel (jenta vår våkner veeeldig tidlig. Alltid). Høsten ble ikke som planlagt. Men jeg øver meg på å telle velsignelsene.

Ok, vi bor ikke i drømmehuset. Vi leier fortsatt. Jeg lengter etter et hus som er vårt, med hage og mye lys. Jeg lengter etter en liten jobb. Men jeg øver meg på å se på de tre barna på stuegulvet, i stedet for stuen som ikke er helt slik jeg skulle ønske.

Jeg øver meg også på se det jeg får gjort, ikke alt det jeg aldri rekker. Jeg kommer jo aldri lenger enn å vaske tøy, brette tøy, rydde leker, rydde inn i oppvaskmaskinen, rydde ut av oppvaskmaskinen, feie smuler opp fra gulvet, vaske bad, støvsuge...og så er det bare å begynne på nytt igjen.

Jeg spiser fortsatt alt for mye sjokolade, og kommer aldri i gang med å bruke rokkeringen som forhåpentligvis skal gi meg en strammere midje. Ikke har det blitt noe av syklingen jeg planla. Jeg er for trøtt når barna er lagt. Men jeg har hørt om en hold-in underkjole, og det har jeg tenkt å investere i før julas selskapeligheter. Og så øver jeg meg på å tenke at kroppen min har båret frem tre barn, og merkene etter det er hedersmerker.

Jeg har tre små skatter. Jeg er en velig heldig kvinne. Så da får det bare være, at drømmehuset ikke kommer, at magen tyter ut over bukselinningen og vaskerommet snart er ufremkommelig.

(Det er min venninne Katrine Loftesnes Pettersen som har tatt det vakre bildet av jenta vår da hun var tre måneder) https://www.facebook.com/fotokatrine

Effektivitetsmonster

Jeg er blitt et effektivitetsmonster. Tre barn på litt over tre år har sine følger. Jeg har utviklet særdeles gode evner innen områder som: å få tre barn ut døren (nesten) i tide, lage middag med tre trøtte og sultne barn rundt meg, rydde mens jeg gjør andre ting, støvsuge og underholde minsten samtidig, rydde sko, vinterdresser, luer, flere sko, votter, jakker og annet fra gangen og til sine faste plasser slik at vi kan komme forbi (vi har en liten gang). Høres jeg ut som en supermamma? Sannheten er bare at jeg er blitt en litt for stresset mamma. Mitt i alt kavet holdt jeg på å glemme å nyte, være og le.

Vi hadde en nydelig sommer. Tid med hverandre og til hverandre. Vi var blant annet en tur i Danmark. I bilen på vei hjem satt vi og tullet og lo. Jeg kikket bak på våre tre skatter, og så gleden deres. Og så slo det ned i hodet mitt, en tanke som nesten fikk tårene opp i øynene mine: Jeg ler for lite. Jeg stresser for mye. Jeg er blitt et effektivitetsmonster.

Hverdagen blir fort preget av stress. Ofte er det jeg som skaper stresset. Med to barn i trassalderen er det mange utfordringer, og jeg er ikke verdens mest tålmodige (håper begge guttene er vel ute av denne berømte alderen før tulla kommer dit). Jeg øver meg på å puste dypt, og tenke at det ikke er så farlig. Det gjør ikke noe at tornadoen på snart tre igjen har hevet alle bokstavkortene utover hele stuen. Det gjør ikke noe at vi ikke rekker å pusse tennene. Vi dropper nisten og kjøper en go`morgen youghurt. Middagen kan være pølser og ketchup. Det er lov å bestikke med film og noe godt når mannen jobber og kvelden er lang.

De beste kveldene er de kveldene der jeg lar rydding være rydding og legger med på gulvet sammen med mine tre små. Jeg blir et levende klatrestativ og får uendelig mange koser. Jeg nyter, er til stede og ler. Eller jeg setter meg i godstolen med guttene på fanget og ser barne-tv, mens pappaen stuller og steller med sin lille prinsesse. Det har blitt flere slike kvelder i det siste. For jeg begynner å bli veldig lei effektivitetsmonsteret. Tror mann og barn er lei henne og. Så jeg jobber med å kaste henne ut. Jeg vil le mer, nyte mer. Og så øver jeg på å være nådig mot meg selv. Slik at jeg ikke er for hard mot meg selv når det ikke går helt etter planen. For jeg er jo bare en liten mamma som gjør så godt hun kan. Og jeg tar i mot alle klemmer og komplimenter fra min tre små med stor takk. Som at fireåringen har kalt meg supermamma i hele dag. Så da er jeg vel ikke så aller verst!!