Som du sikkert har gjettet, var den jenta meg. Sinna-Heidi. Jeg har vært mye sint på Gud. Når livet ble vanskelig ble jeg sinna. Jeg husker at jeg sterkt vurderte å gi Gud sparken som sjef i livet mitt. Jeg syntes han gjorde en dårlig jobb. Hadde lyst til å prøve å ordne opp ute han. Men han slapp ikke meg. Han holdt meg på fanget sitt som en forelder holder et trassig barn. Barnet er for sint til å kjenne de kjærlige armene som holder det. Men når barnet roer seg, da skjønner det at det ble holdt hele tiden. I trygge armer. Jeg roet meg til slutt. Etter et år. Da fant jeg meg selv sittende på Guds fang. Sliten og elsket. Tålt. Kjærligheten vant over staheten min. Kjærligeheten vant over alle spørsmålene mine. Den vinner over alle spørsmålene mine enda. For jeg har skjønt at nettopp siden livet i perioder er så utfordrende og smertefult, så er det best å sitte på et trygt fang.
Tusen takk for alle de fine kommentarene og
gratulasjonene angående boka mi.
Det har betydd veldig mye,
for det har vært litt skummelt å gi ut en bok
som er såpass personlig.
Velkommen til mine nye følgere,
jeg håper dere vil like dere her!
Og takk til nydelige Spirea, med den
fantastiske bloggen "Hjertespor", http://www.hjertespor.net
for at du snakker så fint om bloggen min og boka.