Kan jeg få barn? Tenk hvis jeg mister det? Tenk hvis den lille ikke er frisk? Tenk hvis lillebabyen blir syk? Tenk hvis han skader seg alvorlig? Tenk hvis hun ikke få venner? Tenk hvis...? Åh, det er så mange bekymringer. For noen er det mer en bekymringer. For noen er det beinhard virkelighet. Mammahjertet er så stort. Det rommer all verdens kjærlighet, drømmer og håp for den lille.
Jeg er så takknemlig for at det er mange av dere der ute i bloggverdenen som velger å dele de mest smertefulle sidene ved det å være mamma. For det er ingen selvfølge at alt alltid går bra. Når en elsker så mye, så blir smerten tilsvarende stor. Det følger ingen garantilapp med en positiv graviditetstest. Eller en frisk baby. Vi vet ikke hva fremtiden vil bringe.
For meg betyr dette at takknemligheten over det jeg har er overveldende. De to guttene mine er ingen selvfølge. Jenta i magen min er ingen selvfølge. Det er tre mirakler. Tre skatter. Tre små individer med en ukjent vei foran seg. Jeg skal gå sammen med dem. Jeg vil gjøre alt jeg kan for at de skal ha det bra. Og jeg vet at det vil bli mange mammatårer. For med den enorme kjærligeten følger smerten. Jeg kan ikke beskytte dem mot alt. Selv om jeg så gjerne skulle. Jeg kan ikke beskytte hjertet mitt mot smerten. Kjærligheten er for stor.
Så det vakreste er også det mest smertefulle. Slik må det være.
Somna, min kjære - sov vid mitt hjerte
Du er mig næra, du er min smerta
Enn kan du sova, natten er stilla
Enn er det langt til dag, somna min lilla
Svensk vuggevise