Opp igjen!

Jeg er ikke så flink til å takle skuffelser. Det blir noen ganger litt mye bråk. Det er stadig noe jeg drømmer om. Som alle de årene da jeg håpte å treffe drømmemannen, eller nå, når vi er på jakt etter hus, og jeg på jakt etter jobb. Eller da vi prøvde å bli gravid med førstemann (det tok ikke så lang tid, men lenger enn jeg ønsket).

Jeg ba Gud om en mann i mange år. Det ble mange skuffelser. Det hendte jeg trodde, at dette, det må vel være det rette. Jeg brukte fornuften min til å tenke ut hva som var best for meg og når. Så gikk det ikke, og jeg ble så veldig lei meg. Det ble vanskelig å se for seg hva som kunne være bedre, og iallfall vanskelig å se for seg at det skulle være bedre å vente lenger. Jeg ble jo bare eldre og eldre, og ønsket meg jo barn en dag. I tilegg hadde jeg en diagnose som kunne gjøre det vanskelig for meg å få barn, og det var ikke så lurt å vente for lenge. Nå i ettertid er det lett å se at det måtte være slik, men det var ikke lett der og da.

Selv om jeg har fått erfare at Gud faktisk har kontrollen, så er jeg fortsatt en kontrollfreak som blir skuffet når det jeg trodde var det beste ikke blir slik som jeg har tenkt. Jeg stoler litt for mye på min egen hjerne, og det er ikke alltid så lurt. Forrige gang jeg ble skuffet, hørte jeg en stemme i hodet mitt. Det var Gud som prøvde å nå inn i min skuffede selvmedlidenhet: "Kan du stole på at jeg har gode tanker for deg, selv om du nå ikke fikk det som du trodde var det beste? Kan du stole på at jeg har kontrollen og at dette til slutt vil bli veldig bra?" Kan jeg det? Jeg øver og øver meg, og er så glad for at når jeg lar tårene få renne fordi jeg er lei meg, så kan jeg gjøre det hos Gud. Han er så uendelig tålmodig med meg, og når jeg er klar, tar han hendene mine og hjelper meg opp og videre.

En ny vei

I disse EM tider er det vel på plass med et fotballinnlegg. Så her kommer det!

Da jeg var tolv år begynte jeg å spille fotball for et skikkelig lag. Ikke bare med gutta på løkka. Det var stas. Jeg fikk fotballsko, leggbeskyttere og blå drakt. Drømmen om å bli balettdanser var fullstendig glemt blant gressmatter, svette sokker, treninger, og støle ben. I ti år var fotballen svært viktig for meg. Det ble mange søndager på busser for å spille kamp. Det ble lårhøner og blåmerker. Turer og venninner. Fellesskap. Oppturer og nedturer. Men først og fremst var det mye glede. Jeg elsket det. Sminke og kjoler hadde lite plass i livet mitt, men jeg visste godt hvem vanBasten og Gullit var. Jeg satt spikret da Danmark vant forball EM for mange år siden. Jeg hadde skapt meg en identitet. Jeg reiste på folkehøyskole, idrett og friluftsliv. Fortsatte med idrett grunnfag. Så tok jeg en helomvendig og ble sykepleier. Da sluttet jeg å spille fotball aktivt. Men jeg spilte fortsatt fotball. Og basket. Jeg syklet og kjøpte meg rollerblades. Feriene var gjerne sykkelturer med telt. Livet mitt kretset rundt aktivitet. Dette var Heidi for 10 år siden. Jeg planla videreutdanning i onkologi (kreftsykepleier), og kunne ikke se for meg at livet skulle endre seg. Det gjorde det.

Et vondt kne som bare ble verre. Behandling som ikke hjalp. Time på privatklinikk fordi jeg ikke orket å vente med så mye smerter. En stemme som sa, du må slutte i jobben din. Du må egentlig slutte med det meste av det du holder på med. Og vips, fremtiden så helt annerledes ut. Hvordan jeg reagerte? Jeg gråt. Jeg ble sint. Slik var det i ett år. Jeg er ikke stolt av det, men jeg skjønner det bedre nå i ettertid. Jeg mistet identiteten min. Jeg mistet det som definerte hvem jeg var i egne øyne. Jeg mistet jobben. Fremtidsplanene og det som hadde fylt hverdagen min hele livet. Det var ikke lett.

Det ble et vanskelig år for meg. Jeg var ikke et hyggelig menneske i denne perioden. Jeg ble selvopptatt. Jeg klarte ikke finne ut hvem jeg nå var. Hva jeg nå skulle gjøre. Jeg mistet alt det gode jeg hadde av syne. Identitet er viktig, og det er så lett å bygge den på feil grunnlag. Det var det jeg hadde gjort. Derfor ble fallet så stort. Det er ikke lett å få en kronisk diagnose, men det går fint an å leve med. Det vet jeg nå. Det begrenser bare livet hvis jeg lar det gjøre det. Jeg har lært så mye av dette, at jeg ikke ville vært det foruten. Gjennom dette skjønte jeg at jeg ikke er det jeg gjør. Jeg er den jeg er. Jeg er Heidi, skapt av Gud på en helt spesiell måte. Han elsker meg ikke fordi jeg kan og mestrer så mye. Han elsker meg fordi jeg ER slik jeg er. Og slik skal jeg elske meg selv. Slik skal jeg elske andre.

Det hender jeg drømmer at jeg spiller fotball igjen. Det er en enorm frihet i det å løpe rundt uten at kroppen setter grenser. Jeg kan ikke gjøre det i våken tilstand, derfor er det fint å drømme om det. Det er fint å tenke på alle de gode minnene. Men det fineste av alt er å tenke på alt jeg har lært. At jeg er perfekt slik som jeg er. Uten fotballsko og sykepleieruniform. Og at Gud alltid finner en vei, når vi ikke ser den. En sinnsykt bra vei, faktisk!!!