Jeg lærer av lille minsten

I det siste har minsten trengt mammaen sin. Mye. Han har vært syk. Han har vel faktisk satt ny rekord i antall antibiotikaer på en ørebetennelse her i huset. Og han gode konkurenter! De dagene han var dårligst ville han helst bosette seg på hofta mi. Det er begrenset hvor lenge det er konfortabelt å bære rundt på en ettåring som ikke er av det tynne slaget. Og det er begrenset hvor mye en får gjort. Men minsten har hevdet sin rett til trøst og kos, og jeg har måtte legge mye annet til side. Nå er han heldigvis frisk igjen!

Jeg har tenkt litt. På at jeg noen ganger har litt å lære av lille minsten min. Det er ikke farlig å trenge noen. Det er så lett å bli så opptatt av å fikse alt, at det blir vanskelig å be om hjelp. Be om en skulder å gråte på. En hjelpende hånd. Et øre som lytter. Andre kan ikke gjette når jeg trenger litt ekstra omsorg. Det er så godt med det lille ekstra noen ganger. Som i dag, da jeg bare var litt trøtt, og mannen tok guttene i over en time slik at jeg bare kunne ligge i senga og lese og sove. Hverdagsluksus. Det å si at en er litt trøtt (mulig jeg brukte litt sterkere ord enn det...), kan føre mye godt med seg.

Jeg har bært mye på guttene mine. Når de er syke, når de har slått seg, når de er trøtte eller bare trenger mamma litt. Jeg har en Far som bærer meg. Han blir aldri sliten. Eller utålmodig. Fanget hans er aldri opptatt. Det er bare å krype inn i amene Hans når jeg måtte trenge det. Han bærer meg. Også når jeg ikke merker det.

Stilkrise

Noen ganger får jeg lyst til å være stilig. En dame med skikkelig fin og gjennomført stil. Fint tøy som sitter som et skudd, med personlighet og særpreg, kule sko og fin veske. Altså langt unna slitte dongribukser, utvasket cardigan, joggesko og stellebag. Eller enda verre: tights, myk bommulsgenser full av snørr og varme sokker (dagens outfit). Jeg har vært et par turer i byen for å se om det fantes et lite plagg eller to som kunne oppgradere garderoben min bare litte grann. Frustrasjonen ble stor da jeg ikke fant noe!! Men et frisørbesøk ble det. Hårkrisen var blitt påtrengende, med en ekstrem ettervekst og et hår som gikk mer og mer mot orange. Jeg må tilstå at jeg de to siste årene har kjempet en forgjeves kamp for å fortsatt være veldig blond. "Jeg var lys før", pleide jeg å si til andre og meg selv da etterveksten ble mørkere og mørkere. Etter to svangerskap var jeg IKKE lys mer. "Du er jo helt mørk jo",  har flere bemerket når det har gått litt for lang tid mellom frisørbesøkene. Jeg spurte frisøren om den noe orange tendensen (og håpte hun skulle si at det er jo slettes ikke orange), og hun forklarte saklig at joda, det er fordi du er så mørk. Ok, til slutt skjønte tilogmed jeg at det ikke nytter å kjempe mot naturen. Blondinen Heidi ble moderert til en mellomblond utgave, og har brukt mange dager til å speile seg frenestisk for å finne ut om det ser ok ut. Sannheten er at det holdt på å gå rundt for mannen min i helgen da jeg for 36. gang spurte om han syntes jeg er fin, og jeg for 27. gang fortalte han at det faktisk ER uvant å ikke være så blond mer. Usikre damer er virkelig plagsomme.

Ja, ja, jeg blir vel vant til min nye hårfarge, og den nye stilen får vente noen dager. I går strakk jeg meg så langt at jeg fant en cardigan som matchet flekken av appelsin som jeg fant på genseren rett før jeg skulle ut døra. Nå skal jeg ut av tightsen og inn i dongribuksa, for dagens tur ut står for døra. I dag som i går, går turen til legen med minsten som har vondt i øret.

Tross syke barn, syk mann og stilkrise er jeg nok blandt verdens lykkeligste kvinner. Fordi jeg vet at jeg er så heldig så heldig. Og jeg er så uendelig takknemlig.