Natta...

"Natta mamma, natta pappa, natta krabbe, natta munkelus, natta Jesus". 2 år gammel, og Jesus er en naturlig del av hans lille liv. Ikke noe komplisert. Ikke noen tanker om fine ord og lange bønner. Bare et lite "natta". Vi behøver ikke så mange ord. Vi behøver bare et hjerte som er vendt mot Han, og et barns tillit.

Om høst og forandringer

Jeg liker høsten. Før var det nok den årstiden jeg likte best. Men i år syntes jeg ikke det var så gøy når den gjorde sitt inntog. Jeg ville ha mer sommer. Mer sol, strender, krabber, munkelus, ismoccaer, cafebesøk i sola, lett tøy og solvarm hud. Jeg var ikke klar for masse yttertøy, luer regn og vind, få veden i hus eller mørke kvelder. Men nå har godfølelsen kommet. Jeg koser meg rett og slett. Jeg får en egen ro om høsten. Jeg kryper under teppet, tenner stearinlys og nyter de stillle, mørke kveldene. Jeg nyter de alene, jeg nyter de sammen med mannen min, og jeg nyter de sammen med gode vennner (hvis noen lurer på hvorfor ikke småguttene er nevnt her, så er det fordi jeg foretrekker å nyte kveldene uten dem faktisk....). Høsten er langt fra sommerens lange, lyse vakre dager. Men den er vakker i seg selv. Den er vakker med sine fargerike trær, skarpe sol, voldsomme vær, mørke netter med stjerneskinn, klare frostmorgener, tid til innekos og turer i frisk luft. Men i år trengte jeg litt tid på å se det.

Ikke så helt ulikt livet ellers. Forandringer kommer. Noen ganger ønsker jeg å holde fast på det som er. For det er så vakkert, så trygt, så godt. Og så glemmer jeg at det nye og har sin egen skjønnhet. Den er bare annerledes.

Skikkelig fin!

Forrige uke fikk jeg et desperat behov for å komme meg ut av mammauniformen min. Det vil si dongeribuksa, og en av de to hvite T-skortene mine, som er så utvasket at de snart ikke er anstendige mer. Jeg kjente et ekstremt behov for nytt tøy. Og frisørbesøk. Tenkte at det kanskje ville gjøre de mørke ringene under øynene litt mindre synlige. Eller iallfall ta bort oppmerksomheten litt fra mitt trøtte tryne. Overfladiske ønsker. Og mulige å oppfylle. Egentlig litt genialt faktisk. Å unne seg noe i slitne perioder. Å gi seg selv en liten oppmuntring. Å føle seg litt fin. Jeg liker det jeg. Frisørbesøk ble det. Og jammen litt nytt tøy og. Og av alle ting ble det en fantastisk gul (ja, du leser riktig, GUL) kjole. Jeg elsker hverdagskjoler. Det er bare ikke så praktisk å bruke i hverdagen. Og denne var så fin og glad. Eller spenstig, som mannen min sa. Jepp, jeg følte meg litt spenstig i den. Og synlig. En fin øvelse i å tørre være spenstig og synlig. Tørre å være meg. For noen år siden hadde jeg nok bare sett på kjolen og tenkt at den var kul, men ikke noe for meg. Jeg våget ikke være så synlig. Kanskje jeg ikke våget være så fin? Nå vet jeg at det er meg selv som setter grensene for hvem jeg er, og hvem jeg vil være. Og vi har ikke vondt av å sprenge litt grenser. Vi har ikke vondt av å føle oss skikkelig fine!!

Tett inntil

Det ble en lang bloggpause... Uker med syke barn, nattevåk og bekymringer tok mye energi. Og som mamma blir en jo pent nødt til å bruke det lille en har på sine søte små. Det er ikke alltid så lett. Jeg vil så gjerne være ekstra snill og god når de ikke har det bra, samtidig som jeg var helt utkjørt selv. Dette har nok vært en av de tøffeste periodene for oss siden vi ble foreldre. Bekymringer og dårlig samvittighet har vært rådende følelser. Slike tanker gir iallefall ikke energi. Nå i ettertid er det lettere å klappe seg selv på skulderen og si "Good job!". Det var dager der jeg var sikker på at hvis det fantes en mammaprøve så hadde jeg strøket. For å ikke snakke om en husmorprøve!!! Men trøtt hode gir trøtte tanker og enda mer trøtthet. Og slik er småbarnslivet. Jeg har aldri vært mer lykkelig og tilfreds, og aldri kjent på så sterke følelser. Og jeg har aldri vært så trøtt uten å bare kunne ta meg en hvil.

Noe annet som har vært, og enda er utfordrende, er at jeg for første gang i mitt liv er arbeidsledig. Det er en utrolig merkelig følesle. I sommer skrev jeg gledesstrålende om min nye jobb. Det gikk ikke helt som planlagt kan du si. Jeg ble veldig dårlig pga slitasjegikten, og måtte si opp etter opplæringen. Og nå har jeg ikke jobb. Det er en uvant rolle, men jeg lærer mye. Aller mest lærer jeg å stole på Han som vet alt så mye bedre enn meg. Hvis ikke jeg kunne lene meg inntil Han og finne trygghet nå, så hadde jeg virkelig vært bekymret. De siste ukene har jeg flere ganger satt meg tett inntil min gode Far. Det er der tryggheten er. Det er der jeg vil være når det stormer.