Fine gutter i mariusgensere og mange følelser

Det er bare i dag som er i dag. Er det lov å si heldigvis!!???? (jeg kan si det med et smil nå, for nå sover begge to søtt). For jeg vil helst ikke ha dagen i reprise. En stk forkjølet minsten, en stk febersyk gutt på 4.dagen, en stk mann som jobber sent for andre kveld på rad, gir en stk mamma med trøtt mammamotor. Men nå er huset nyluftet, stearinlysene tent, og jeg nyter freden til neste paracet eller nesedråper. Jeg koser meg med en kopp te, og prøver å få vekk den ekle metthetsfølelsen etter alt for mange ostesmørbrød (lillegutt ville ikke ha sine, og jeg var veeeldig sulten der og da). Lekene og bøkene er ryddet i hylla, bortsett fra "Da Per var ku", som ligger ved siden av meg i sofaen, klar til i morra tidlig. Mammalivet er jammen mangfoldig. Mye følelser i løpet av en dag. Glede, når lillegutt endelig spiser litt, og når minsten ler så han hikster. Irritasjon, når jeg ikke har spist på alt for lenge. Utålmodighet, når jeg er trøtt. Stolthet, over mine to fine små i tvillingvogna, med like mariusgensere. Dårlig samvittighet, når jeg merker at jeg er alt for utålmodig. Bekymring, når de er syke nok en gang. Takknemlighet, for at jeg er mamma til mine to fantastiske små fyrverkeri. Og det fine er, at når freden senker seg etter en hektisk dag, da er det gleden, stoltheten og takknemligheten som fyller hjertet.

Begeistring

Jeg var borte en natt. Så kom jeg hjem til lillegutten min. Det var noe av det fineste med hele turen. For en glede. Over å se meg! Han ropte "mamma", hev seg inn i armene mine og lo, og lo. Han tok ansiktet mitt i hendene sine, kikket meg i øynene og smilte. For en glede. Jeg ble helt satt ut. Alle tanker om å ikke være god nok, om å ikke strekke til, som en sliten mamma innimellom kan ha, forsvant. De ble jaget bort av begeistringen hans. Slik er det med Gud og. Han tar hodet vårt i hendene sine, smiler og fryder seg over sitt skaperverk. La hans begeistring få jage bort alle tankene om at du ikke er god nok.

For mye?

Jeg har skrevet mye om å ikke føle seg god nok. Men jeg har ikke skrevet så mye om å føle at en er alt for mye. Jeg leser litt i en av mine yndligsbøker igjen (Kvinnens skjønnhet av Stasi og John Eldredge). Stasi sier at mange kvinner føler på dette: Jeg er ikke god nok og samtidig er jeg alt for mye. Ja, jeg kan så absolutt føle at jeg er alt for mye. Jeg prater for mye, jeg føler for mye, jeg bekymrer meg for mye, jeg tar for mye plass når jeg er trygg. Jeg blir ikke glad av å tenke slik. Heller motsatt. Jeg blir lei meg, slår meg selv i hodet med du-skulle-vært-annerledes-hammeren. Det gjør vondt. Og det er så veldig unødvendig. For jeg er ikke for mye. Jeg er meg. Jeg er ikke en liten søt jente som snakker lite. Jeg er høy, har gode hofter og rumpe, stort hår, snakker høyt, fort og mye når jeg blir ivrig (og det blir jeg lett). Jeg ler høyt, og snubler og dulter borti ting til stadighet. Jeg føler mye, og blir glad, sint, lei meg og begeistret. Og det merkes! Men jeg er ikke for mye. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Det er jo dette som er med og særpreger meg. Det gjør meg til meg. Vi må lære oss å omfavne alle sidene ved oss. Være glad i den vi er. Jeg øver meg hver dag (og det hjelper!!!).

Nå har jeg drukket for mye te og kost meg for mye i stedet for å støvsuge. Fin øvelse i å ta vare på seg selv spør du meg!

Hjerterom

Det er mulig å kjenne følelsen av å være alene selv om man har mange rundt seg. Følelsen kommer fra rommene i hjertet vi ikke så lett åpner for andre. Jeg husker en periode i livet der jeg kjente på denne følelsen. Det ble en reise inn i mine hjerterom. En oppdagelsesreise.

Og hva oppdaget jeg? Jo, at jeg ikke var så alene som jeg følte meg. Men jeg måtte åpne opp noen av de lukkede rommene. Jeg måtte kaste masken litt, og dele mer enn den Heidi som alltid hadde kontrollen og fikset alt. For meg var ikke det så lett. Men gevinsten var stor. Jeg minner meg på det i hverdagens utfordringer: At det hjelper å lette hjertet. Det er noen som vil høre. Det er noen som har gått de veiene jeg går. Det er trøst, oppmuntring og felles erfaringer å finne. Det er så godt å åpne opp en lukket dør og slippe inn noen som har vært i et liknede rom. Noen som er litt kjent i landskapet. Det gjelder i de små ting, og i de store. Grensene for hvem vi slipper inn setter vi selv. Det er trygt og godt.

Jeg oppdaget at det er En som alltid ønsker å komme inn i hjerterommene mine. En som har makt til å rydde og lege. En som kan gi trygghet og fred i selv de mest avlukkede rommene. En som ser alt uansett, og som ønsker å være der for oss. Trøste oss. En som kan åpne rommene og slippe inn lys slik at vi kan lyse for andre.

Den stygge andungen

Har du noen gang følt deg som den stygge andungen blant mange vakre svaner? Det har jeg.

Da jeg var tenåring, følte jeg meg kjedelig. Jeg sminket meg ikke, var ikke så veldig opptatt av klær, men desto mer opptatt av fotball. Jeg gikk i joggedress og joggesko, og elsket min svarte VM-genser med isbjørn på. Jeg hadde briller og tannregulering, og var alltid ulykkelig forelsket. Når de andre dro avgårde på mopedene sine etter ten-sing, sto jeg og mine gode venninner igjen på trappa. Jeg husker så godt den følelsen. Gutten jeg var forelsket i, med den søte jenta bak på mopeden sin. Åhhh, som jeg lengtet etter å være henne.

Guttejenteperioden varte lenge. Jeg spilte fotball, reiste på folkehøyskole, tok idrett grunnfag, fikk mange nye gode venner. Etterhvert begynte jeg å sminke meg litt. Begynte å kjøpe kjoler og skjørt. Stripe håret. Sminke meg litt til. Syntes det var gøy med klær. Men jeg følte meg aldri attraktiv eller spennende. Og jeg var stadig ulykkelig forelsket. Ett sted inni meg var jeg enda den jenta stod igjen på trappa.

Jeg var misfornøyd med meg selv. Jeg sammenlignet meg mye med andre, fordi jeg et sted bak den selvsikre fasaden var usikker. Jeg fant ikke nok trygghet i å være akkurat slik som jeg er. Det var stadig noen andre som hadde noe som jeg ville ha.

Jeg glemte å se på det jeg har. Være den jeg er. Være en fin meg. Nå har jeg lært meg at jeg er en fin Heidi. Jeg er akkurat slik jeg skal være. Jeg er en svane. Fordi jeg er meg. Og med det kommer den gode følelsen. Det er som mannen min sier: Hvis du føler deg vakker, så blir du vakker.

Og vinneren er...

Så er trekningen gjort, med stor høytidelighet på kjøkkenet vårt, etter at freden har senket seg. Trekkeren var også denne gangen min kjekke mann. Så den heldige vinneren kan takke han! Den fiiiine koppen blir sendt til Kristina som skriver den flotte bloggen "Nord i bygdo". Kristina blogger om hverdagslivet og interiør, og har mange tankevekkende og inspirerende innlegg. Bloggen hennes anbefales på det varmste.

Det er alltid gøy å sende avgårde en gave. Og det har vært veldig gøy med så stor respons på denne give awayen. Nok en gang, velkommen til alle nye følgere, og takk til alle trofaste følgere. Å blogge er rett og slett kjempegøy!! Det har vært litt stille her hos meg i det siste, men vi har hatt en travel periode. I dag fikk vi endelig løst mysteriet om hvorfor minsten er så fryktelig lei seg om kvelden og natta. Stakkars liten har vondt i ørene han og. I går ble lillegutt operert, i dag var minsten hos legen. To søte små ørebarn. Sånn kan det gå når mammaen har lang karriere som ørebarn/voksen selv. Men jeg er takknemlig for at det ikke er noe mer alvorlig. Slitsomt, ja, absolutt. Det gjør alltid vondt i mammahjertet når barna har det vondt. Og jeg funker ikke bra på lite søvn. Men det er tross alt ikke alvorlig. Det er fint å tillate seg selv å være sliten, men ikke miste perpektivet. Og så hjelper det med en cafebesøk med god mat mens begge de søte små sov, og en flott bukett solsikker fra mannen. Nå er begge guttene foret med paracet, så håpet om en roligere natt er der.

Der fikk jeg jammen lettet hjertet mitt. Det er alltid godt. Jeg ønsker alle en god helg. Vi skal ha barnevelsignelse for minsten. Det blir en fin dag, med en fin familie og i en fin menighet. Og ikke minst, men fineste minsten.