Søvnmangel og andre mangler

Det er ikke morra klokka fire! Det er IKKE morra klokka fire!!! DET ER IKKE MORRA KLOKKA FIRE!!!!!!! Men, nytteløst. Han var ikke til å rikke. Blid som bare en snart 6 måneder gammel baby kan være. Jeg var ikke så blid. Minsten har bestemt at her i huset begynner vi dagen kl fem, eller tidligere hvis det skulle passe den unge herremannen. I tilegg har de søte små inngått en allianse om å våkne med jevne mellomrom i løpet av natta for å få melk, drikke, smokk eller bare litt selskap. Dette har resultert i at søvnmangelen har inntatt heimen. Og det gir igjen andre snodige resultater. Som at mor i huset kjøper nye, dyre joggesko og legger dem igjen i neste butikk der hun kjøper gnallgule salt-og pepperbøsser fordi hun er for trøtt til å bry seg om at vi liksom skal spare. Og den sammen mammaen er på butikken 3 ganger, uten å få med seg det hun egentlig skulle ha. Mulig lillegutt syntes det er litt morro når mamma er så trøtt, for de berømte øynene i nakken fungerer ikke like godt da. Og vips, så er muligheten der, og stua er full av dorullen han har fått smuglet ut. Han har tilogmed passet på å rive den opp i mange fine biter.

Søvnmangelen gjør at jeg lett fokuserer på andre mangler og. Spesielt når kvelden kommer, og trøttheten siger innover meg. Da kommer ofte mismotet. Det kan f.eks dreie seg om huset, eller kroppen, eller jobbsituasjonen, eller mammarollen. Mer detaljert handler det om at jeg ikke har fått ordnet hylla i stua, at vi ikke har fått kjøpt hus, at jeg ønsker meg et moderne kjøkken som er lett å holde rent, at vaskerommet flyter over, at magen ikke er iallefall litt stram. Men i et hjørne av mitt trøtte hode, ser jeg at det er bare en mangel som er reel. De andre er bare tull. Jeg har jo alt jeg trenger og mere til. Jeg har det så fantastisk godt. Verdens beste mann, verdens beste gutter, fin familie og gode venner. Jeg har et hjem og tilhørighet. Det eneste jeg mangler er LITT SØVN!!!!

Ser jeg....

Ser jeg rynkene rundt øynene, eller smilerynkenes blide linjer?

Ser jeg de lange slanke bena, eller bilringene rundt midjen?

Ser jeg etterveksten, eller de lyse lokkene ellers?

Ser jeg rotet i stua, eller det rene kjøkkengulvet?

Ser jeg flekken på buksa, eller den fine nye blusen?

Ser jeg rotet på kjøkkenbenken, eller de søte små og to store som sitter rundt middagsbordet?

Ser jeg det halvinnredede barnerommet, eller den nydelige skatten som ligger og sover?

Forteller jeg meg selv at jeg skulle vært annerledes, eller at jeg er god nok?

I morra...

I morra skal jeg kjøpe nye sko!!! Og drikke masse ismocca på yndlingscafeen min. Og gå på bruktbutikk. Og spise sjokolade når minsten sover. Jeg skal fortelle meg selv at jeg er bra, og at det kommer til å gå bra. Etter dager med ny jobb, vondt kne, endrede planer (med medfølgende skuffelse), kjempeforkjøla sønn som sover dårlig, dager som begynner 5 og netter med 4 timers søvn skal jeg nyte dagen. Og huske på nye, flotte kollegaer, gul blomst i vinduet fra mammen min, to deilige, aktive krabater og en hel sommer foran oss. Joda, jeg klarer en liten omvei til. For det er ikke meg som har styringen uansett.... Nå skal jeg sove, og hvile i at Han har fredstaker for meg. Og fremtid. Og håp.

Omveier

En gang hadde jeg en fantastisk jobb. Jeg elsket den, og hadde store planer om å utdanne meg videre innen feltet. Og så gikk drømmen i tusen knas. Et ødelagt kne satte stopper for mine drømmer. Og veien videre ble helt annerledes enn jeg hadde planlagt. Men via omveier og stier i mørke fant jeg så mange skatter. Jeg fant en større tro på at jeg er et elsket Guds barn. Jeg fant min elskede mann. Jeg fant nye venner, og en ny hjemby. En vei så vakker at jeg ikke kunne tenkt den ut selv. Den MÅ ha vært designet av En som elsker meg veldig høyt.

I morra skal jeg starte opplæring i min nye jobb. Det er bare en liten deltidsstilling. Men jeg skal tilbake til noe av det jeg jobbet med for mange år siden. Det en del av meg har savnet alle disse årene. Plutselig dukket det opp en mulighet som overrasket meg. En bitte, liten avdeling og en liten stillingsprosent gjør at jeg kan gå tilbake å jobbe med det jeg ønsker så sterkt. Mennesker i siste fase av livet. Jeg har tusen sommerfugler i magen. Gledergruer meg. Å være ny, å ikke kjenne noen, å ikke vite hvor mye jeg husker, å være usikker. Men aller mest er jeg overrasket og takknemlig over at veien min svingte i denne retningen igjen.

Fryd

Hvor stolt går den an å bli??? Jeg snakker om skikkelig mammastolthet. En sånn "glede-takknemligehet-er det mulig at det er mitt barn" følelse. For noen dager siden var vi på et flott arrangement for Stine Sofies stiftelse. Her var det masse musikk for barna. Og min eldste sønn elsker musikk. Og han elsker å danse. Da musikken begynte sto han helt stille, og så løftet han de små hendene sine. Etterhvert begynte han å danse. Helt fri og glad. Helt alene blant alle de andre. Han var ikke opptatt av hva de andre mente eller tenkte, han bare danset. Og danset. I en time danset han, bare avbrutt av litt kos, og en pølse i lanka. Han var så svett, rødkinnet og lykkelig. Og jeg var så stolt så stolt. Av gleden og friheten hans. Av smilet og all rytmen i den lille kroppen (som vi lurer veldig på hvem han har arvet av....). Av at han er min sønn. Og enda en gang blir jeg minnet på at slik er min Fars kjærlighet til meg. Vet jeg har skrevet om det flere ganger før, men jeg kan ikke bli minnet på det ofte nok. Det er for stort til at jeg helt kan skjønne det. At Gud fryder seg slik over meg. Lille meg. Han ønsker at jeg skal være like fri og glad som min lillegutt. Så trygg på Hans kjærlighet. Og Hans ord til meg er i dag som alle dager:

Han gleder og fryder seg over deg

og gir deg på ny sin kjærlighet.

Han jubler over deg med fryd

som på en høytidsdag.

Sefanja 3,17

Det gjelder meg. Og det gjelder deg. Og kjærligheten er større enn vi kan fatte.

Mitt viktigste innlegg

Barna våre er det kjæreste vi har. Vi verner om dem, ønsker dem alt godt. Hjertet er så stort, så stort for dem. I 2000 opplevde en mor her i Grimstad sitt verste mareritt. Hun mistet sin kjære datter. Stine Sofie ble bare åtte år. Hun ble voldtatt og drept på en forferdelig måte. Vi husker det vel alle sammen, den grufulle "Baneheiasaken". Mammaen til Stine Sofie, Ada Sofie Austegard, som jeg har hatt glede av å hilse på flere ganger, er et fantastisk menneske. En liten dame med et stort hjerte. Hun har i ettertid startet "Stine Sofies stiftelse", som har følgende målsetting: "Forebygge vold og overgrep mot barn. Avdekke vold og overgrep mot barn. Påvirke myndighetene for å styrke rettssikkerheten".

Rettsmedisinsk institutt ønsker seg en spesiell CT scanner som vil styrke rettssikkerheten til voldsutsatte barn. Det er mange barn i Norge som avslutter livet sitt med et spørsmålstegn, med en slik CT scanner vil man få svar på hvorfor barnet døde. Det har til nå ikke blitt gitt bevilgninger via den vanlige veien, Stine Sofies stilftelse ønsker derfor å samle inn de 10-15 millionene som trengs. De er godt i gang, og en av dem som hjelper, er min flotte svigermor. Hun har startet en innsamlingsaksjon, som blant annet inneholder en stor Rokkeringhappening her i Grimstad den 9 juni. En skikkelig familieettermiddag med et imponerende program. Men dere som ikke bor her i nærheten kan være med å støtte saken. Og så lurer jeg, vil dere det???

Ved å ringe

820 44 030

som er Stine Sofies stiftelses givertelefon

gir du 200 kr

Og jeg har enda en forespørsel. Vil dere være med å spre dette i bloggverden? Linke til dette innlegget, henvise til det, eller skrive om saken selv? Hadde vært morro om vi sammen kunne mobilisere og hjelpe disse flotte damene med de store hjertene. Og dermed hjelper vi også barna

Flere opplysninger om saken og Stine Sofies stiftelse finner du på hjemmesidene deres: http://stinesofiesstiftelse.no/