Løvinne

Noen dager bør helst gå i glemmeboka. I går var en sånn dag. I dag vil jeg spare på. Noen dager er jeg en løvinne, andre dager en pjuskete pus. I går var jeg en smule pjuskete.....og når jeg av en eller annen grunn har en dårlig dag, ja da blir jammen selvbildet skrøpelig.

Eksempler fra hodet mitt i går:

-er jeg en god mor????

-håret mitt er grusomt

-kroppen min er enda verre?

-garderoben min er kritisk

-hva tror andre om meg siden jeg sa/gjorde det?

-masse dårlig samvittighet fordi jeg ikke hele tiden bare gleder meg over mine to søte små (men bare ønsker at minsten skal sove så jeg kan få sove)

Men i dag er det annerledes. Jeg ser at lillegutt elsker mammaen sin der jeg sender han avgårde på sitt førsta karneval (forøvrig utkledd som en løve). Jeg nyter å ha minsten inntil meg, og tenker ikke bare på å sove. Jeg føler meg ikke så verst selv i regnbukser (da må det vel være en god dag???).

Så sånn er vel livet. Det går opp og det går ned. Det gjelder bare å være litt ekstra god meg seg selv på dårlige dager, og godta at det er greit å ikke alltid være på topp. Løvinner har og dårlige dager. Også de trenger hvile.

Roller

En stille stund mitt i hverdagen....Det er deilig det. Lillegutt er hos tante, og minsten sover (håper jeg). Bare meg i sofaen med pcen. Sjeldne øyeblikk for tiden. Livet som tobarnsmamma er gøy og travelt. Skulle noen ganger hatt to fang, fire armer og en ekstra hjerne som overtok når den ene streiker på grunn av lite søvn. Men litt tenker jeg jo på i hverdagen innimellom bleieskift, trassanfall, amming, lese-boka-stunder og klesvask (sistnevnte er plutselig blitt en meget stor del av tilværelsen). Og i det siste har jeg tenkt på roller.

Jeg er Heidi. Heidi er blant annet kone, mamma, datter, svigerdatter, søster, venninne, husmor, arbeidssøker (har faktisk vært på jobbintervju!!!). Kontrasten fra klesvask, klissete små lanker som gir god klem, amming og bæsjebleier blir ganske stor når en sitter på et jobbintervju og smiler sitt beste, forhåpentligvis kompetente smil, iført for en gangs skyld helt rene, pene klær. Noen ganger blir jeg litt andpusten av alle rollene. Og lengter etter stunder som dette. For med roller følger det forventinger. Enten de kommer fra andre eller oss selv. Og disse forventningene ønsker jeg jo selvfølgelig å oppfylle. Noen ganger går det bra, andre ganger ikke. Og alt etter mengde søvn og gråt i heimen takler jeg disse uoppfylte forventingene bra eller dårlig. Det er så lett å slå seg i hodet med det en ikke rakk, ikke orket, ikke klarte. Slå seg enda en meter ned i slitenheten. Det er så lett å la selvbildet som husmor synke i takt med tøyvasken som tårner seg opp.

Vi kvinner i dag har det nok på mange måter lettere enn generasjonene før oss, men jeg tror og alle rollene vi skal fylle gir oss nye utfordringer. Vi skal føde barn, men det skal ikke sees på oss, vi skal leke og underholde barna, men det skal helst ikke sees på huset at de bor der. Vi skal jobbe, men ikke for mye. Moteblader og interiørblader gir oss masse inspirasjon og underholdning, men kankskje også litt dårlig samvittighet??? Nå er det jo tilogmed egne mammablader (som jeg liker veldig godt, faktisk), med mote for mamma og barn. Bare så dumt at mammaene i disse bladene ikke ser ut som de har født, og at jeg dermed hadde sett idiotisk ut i klærne de viser.

Det ble mye om roller... hadde ikke tenkt å skrive så mye. Men nå kommer det viktige. Mitt i mine tanker om roller og forventinger kom en annen tanke. En god, varm tanke som ga hvile. En rolle som jeg hadde glemt mitt oppe i alle de andre. En rolle som ikke har noen krav. En rolle der en annen har kontrollen, og en uendelig omsorg. Et fang å krype opp på når det stormer. En hviskende stemme som sier at "her er hvilen". Jeg er Guds datter.

Flying start...

Tar en tur ut av ammetåka for å gi et livstegn her på bloggen! Var innom i går for å skrive noen kloke, fine ord, men da eldstemann kom for andre gang og tok meg i hånda for å ha meg med inn i stua ga jeg opp. De store blå øynene, og den lille søte lanka var uimotståelige. Så prøver igjen i kveld, med sjarmøren trygt i seng, og minsten i pappas armer. Men gir opp å være så klok. Tror ikke jeg er i det kloke, velformulerte hjørnet i kveld. Og etter lydene fra minsten høres det ikke ut som jeg har så mye tid heller.

Hadde egentlig tenkt å oppdatere bloggen jevnlig i min nye tilværelse som tobarnsmamma. Med søte små historier og gledestrålende ord. Slik gikk det ikke. Her har det handlet om syke barn, syk pappa og syk mamma. Litt av en start!! Ikke en gang minsten slapp unna. Tror vi har satt rekord i hyppige legebesøk, og når jeg ringer legen nå sier de bare "åh, det er dere ja...." (kanskje ikke så ofte de har en hel familie til legen i sammen. Alternativ familieaktivitet kalles det). Men nå er vi så og si friske. Og det har vært fine øyeblikk, som jeg sikkert hadde delt visst jeg hadde hatt overskudd. Men de er der enda. Disse gylne øyeblikkene. Kjenner at det er godt å tenke på dem nå. Ikke bare på at barseltiden ikke helt ble som planlagt: Storebror som hele tiden må kose på lillebroren sin. Store barneøyne som fester blikket på mammen sin for første gang. Ammestunder med vidunderet. Turer ut alene med storebror, bare oss to. Følelsen av å være en skikkelig familie! Takknemligheten over verdens beste mann og barn. Joda, de var kanskje ikke så verst alikevel disse fire første ukene!!