Slapp av, nyt livet....

Jeg var utålmodig med lillegutten min, og han var jo bare trøtt....og jeg var trøtt. Og jeg glemte å gjøre iallfall to av de tingene jeg SKULLE gjøre i dag (sånne litt viktige flytteting...som det er forbausende mange av). Den svarte tunikaen er full av hvite nupper, ikke så pent faktisk. Og jeg måtte gå med strandslippersene mine i dag igjen, fordi alle de andre skoene mine er godt nedpakket og ikke tilgjengelige før om noen dager (en liten feil i det jeg trodde var en kontrollert og godt planlagt pakking). Så mulig jeg snart går under navnet "hun med strandskoene". Og siden jeg vandrer i disse skoene i all slags vær og underlag, er de nypleide føttene mine absolutt ikke nypleid mer. En times gåtur bl.a i sand setter dype spor...

Så det var noe av min dag. Noe av det jeg lett kunne strevd med i hodet mitt. Men jeg vil ikke streve sånn. Jeg vil hvile litt mer i at jeg er god nok som jeg er. Tror det gir meg bedre krefter til å forbedre det som er meg. Jeg blir bare sliten av å hamre løs på meg selv. Jeg tenker at jeg ved å lene meg litt tilbake, tenke at "ja,ja, så ble det sånn i dag", smile litt av meg selv, så får jeg mer krefter til å ordne ting, kjøpe sko og være tålmodig mamma i morra. Jeg får iallefall ikke krefter av å kritisere meg selv sønder og sammen, og sørge over at jeg ikke var perfekt i dag heller. Nei, denne kvelden skal brukes til noe mer oppbyggelig enn det. Et fotbad kanskje.....

Jeg tror at hvile, og en mer avslappet holdning gjør oss til hyggeligere mennesker å være sammen med. Enig??

Hun er nydelig....

"Og slik er det å være sammen med en kvinne som er kommet til hvile, en kvinne som føler seg vel med sin feminine skjønnhet. Henne er det en glede å være sammen med. Hun er nydelig."

Sitatet er hentet fra boken "Kvinnens skjønnhet" av John og Stasi Eldredge. Her snakkes det ikke bare om en ytre skjønnhet. Men den skjønnheten som kommer innenfra. Den skjønnheten vi som kvinner er født med alle sammen. Fordi vi ER. Ikke for det vi gjør, eller fordi vi ser sånn eller sånn ut.

En skjønnhet vi kan se når vi speiler oss i Han som skapte oss. Han som vet hvem vi er bedre enn noen andre. Han som vet vårt sanne potesiale. Han som er grensesprengende, og ikke ser alle de grensene vi setter rundt oss og våre liv. Han lar seg ikke stoppe av vårt kontrollbehov, vår sårbarhet, vår usikkerhet, våre sår, våre evige sammenligninger med andre.

Han har elsket meg med en evig kjærlighet. Han fryder seg når Han ser på meg. Han har skapt meg på underfult vis. Han har fredstanker for meg, fremtid og håp. Han elsker meg så mye at han ofret sin sønn for at jeg skal få leve. Han gjør meg til mer en det jeg er i mine og kanskje andres øyne. Han gjør meg til det jeg er ment å være. Han ser min skjønnhet, og ber meg speile seg i Han. Han utfordrer meg, og spør om Han kan få være min "identitetsleverandør" (stilig ord?? Jeg låner det av Egil Svartdal.....). Det er nemlig viktig at vi er bevist hvem som er med og former vår identitet. Hvem vi lar vise oss hvem vi er. Vi er nemlig nydelige alle sammen!!!!

Så la oss øve oss i å se vår skjønnhet! La oss hjelpe hverandre å se det vakre som vi bærer. Det er ikke alltid så lett å se det selv. La oss feire det vi ER, ikke det vi gjør. La oss være nydelige.

Noen ganger

Noen ganger går det ikke helt som jeg hadde tenkt.....

Været på hytteturen er strålende varmt, endelig....etter to sommere med heller dårlig vær. Hadde nesten ikke våget å håpe på det..

Lillegutt får enda en ørebetennelse

Må en vente veeeeldig lenge på kjærligheten, være singel så lenge at det gjør vondt.

For så å møte en mann ti ganger bedre, nei, tusen ganger bedre enn jeg hadde trodd jeg skulle få.

Vi selger huset, er kjempefornøyde, og gleder oss til vårt nye liv i en liten hvit sørlandsby. Men så finner vi ikke et nytt hus.....Og plutselig en dag skjønner vi at vi faktisk må på leiemarkdet......IKKE som vi hadde tenkt i det hele tatt!!!!

Og så en lys sommerkveld, i siste liten, får vi leie et koselig lite hus, etter en lengre og noe strevsom jakt. Og jeg takker Gud.

Noen ganger skjønner jeg meg virkelig ikke på Gud! Men Han ordner sannelig opp. Ofte i siste liten, og ikke sånn som jeg hadde tenkt, men jeg har mange bevis i livet på at Han faktisk har kontrollen. Så nå lurer jeg fælt på fortsettelsen på denne historien. Hvor vi faktisk ender opp til slutt. Så jeg får stabbe videre på mine noe ustø ben, med et godt takk i en sterk og trygg hånd. Og jeg vil tro, at jeg en dag vil smile og si: "så det var derfor det ble slik....". Enda en gang!