Å vente

Jeg er ikke en tålmodlig person! Men jeg har lært å vente, det vil si, jeg har lært det litt iallefall.

Jeg har god trening i å vente. Jeg ønsket meg så inderlig en mann, og en familie....og jeg ventet og ventet.....og ventet..... Og jeg tenkte så mye. På om jeg for alltid skulle være alles tante. Alles gøye tante Heidi. På fremtiden min. Hvordan den ville bli. Og så lurte jeg så veldig på om jeg torde håpe. Håpe på en fremtid med en mann å elske og bli elsket av. Å bli kalt mamma. Det var så mye å håpe på, og så veldig skummelt.

Og årene gikk. Håp kom og gikk (i form av dater og forelskelser og hjertesorg). Noen dager var det lett å håpe, andre dager mindre lett (rett og slett deprimerende vanskelig, og jeg satt selvmedlidende og gumlet sjokolade...som alltid).

Heldigvis kommer det ikke an på troa vår. For min var noe skral i perioder. Heldigvis får vi noen ganger mer en det vi forventer. Jeg fikk mye mer enn jeg hadde våget å tro på. Jeg fikk verdens beste mann. Og kjekkeste. Min kjæreste og aller beste venn. 32 år var jeg da han kom gående inn i livet mitt, og stormende inn i hjertet. Et år senere var vi mann og kone, og året etter var vi mamma og pappa. Jeg har en nydelig sønn (som ikke sier mamma helt enda, han holder seg til "pappa" den lille sniken).

Jeg er så uendelig takknemlig for at jeg ventet. Jeg fikk så mye mer enn jeg håpet på, så mye mer enn jeg kunne forestille meg. Det var En som så min sak. Og det skal jeg tenke på når jeg nå skal bruke resten av kvelden på å skrive jobbsøknader (ikke min favorittsyssel....NOT). Jeg skal tenke på at det er En som ser min sak. Og så skal jeg tørre å håpe.

Trøst

Lillegutt har trengt mye trøst de siste dagene. Han er syk, stakkars lille, blide gutten vår. Noen ganger trenger mammaer trøst og. Ikke nødvendigvis fordi vi har det så fælt, bare litt hverdagsutfordringer kanskje....som at sønnen din har ørebetennselse, at jobbene du søker på så og si allerede er besatt, at vi ikke finner nytt hus, at en er ørlite forkjøla sjøl, og har sovet lite den siste uka. Da hjelper det med en stille stund mens lillegutt sover, med ei god bok, og en kopp te. Det er trøst nok det, i sånne små hverdags-lei-seg-ting.

For jeg har det så uendelig godt. Det er to bøker som har gjort dypt inntrykk på meg den siste tiden. Bøker der en møter mennsker som virkelig har utfordinger. Sånne mennesker møter jeg her i bloggverdenen og. Og jeg har møtt så mange av dem i jobbene mine. Mennesker jeg beundrer. Mennesker som har mer en sånne små lei-seg-ting. Jeg har vært der jeg og. Men nå har jeg plass til de små tingene, og har fred for de store. Men livet er så sårbart.... Jeg prøver å nyte hverdagen. Trøste meg selv litt i de små tingene, og samtidig ikke miste lykken av syne. Ikke glemme takknemligheten. Over at det akkurat nå er godt å være meg.

Og så er det så uendelig godt for meg, at det er En jeg kan komme til i små og store ting. En som bryr seg om jobbsøking og småsyke barn. Og en som bryr seg om de store tingene. De tingene som velter verdenen vår. De tingene som er så uforståelige vonde. Før var jeg så sinna på Gud. Sinna for det veldig vonde som mange må gå igjennom. Nå vet jeg av erfaring at Gud er der også gjennom dette. Og at selv om jeg ikke skjønner det, og blir litt sinna innimellom, så gjør det ingenting. For det er ikke meg det kommer an på. Han jeg tror på er større en meg. Det er ikke troa mi det kommer an på, men Han jeg tror på.

(Og hvis du lurer på hvilke bøker jeg snakket om, så var det "Saras nøkkel", og "Little bee". Førstnevnte leste jeg som høygravid, og det anbefales ikke. Iallefall ikke hvis du er like hormonell som jeg var...)

Superwoman

Superwoman...

-kler seg ikke fint, for å to timer senere være full av middag (både egen og sønnens), gulp og

sønnens snørr

-sin sønn ramler ikke og slår hodet sitt veldig hardt

-sitt stuebord ser ikke ut som mitt i dag (se illustrasjon)

-spiser ikke fiskepinner til middag

- er ikke så trøtt at hun nesten griner (kanksje det var litt mer en nesten..) når hun skal fortelle

mannen om sønnens fall og kul i hodet

-lever ikke uten nattbordlamper fordi hun aldri får bestilt lampene på nettet

-hadde begynt å pakke og rydde i esker for lenge siden (med tanke på flytting)

-hadde GARANTERT vasket vinduene i dette huset

-hadde spist 5 frukt og grønt om dagen, ikke 5 ruter sjokolade

-hadde tatt seg en treningsøkt etter at sønnen sov søtt, ikke satt seg i sofaen med sine nye

blader

...men SUPERWOMAN ER EN TEGNESERIE!!! Hurra for det!!!

Jeg er glad for å være meg jeg. Jeg liker fiskepinner, og i dag så jeg nesten det dekorative i rotet på bordet (det så iallefall koselig ut!). Jeg liker virkelig ikke å vaske vinduer, og lever godt med det. Men sønnen min kunne godt ha sluppet den kulen i hodet...

Godt nok er godt

Denne uka har jeg trålet butikker etter nytt tøy. Det betyr prøverom etter prøverom, speil etter speil i helfigur...første bikinisesong i komminga etter fødselen...Gikk hjem fra byen med et noe hardt prøvet selvbilde. Og hjemme har mannen kjøpt nydelige røde roser til meg. Lillegutt smiler og ler, vinker, og sier "pappa". Mannen sier at jeg må huske at han kjøpte rosene fordi han elsker meg. Han sier jeg er vakker. Og jeg tenker at kroppen min er god nok. Til å tilhøre en dame på 35.

Sola skinner, og jeg ser støvet under bordet i stua. Ser den tomme veggen i tv stua som enda ikke har fått bilde på seg. Badene som hadde trengt en vask. Og så tenker jeg at det er godt nok.

Og jeg tenker videre. At godt nok er GODT!! Det er ikke bare "godt nok". Det er veldig bra!! Og setter meg i sola og spiser sjokoladeis selv om bikinisesongen nærmer seg!!

Fred

Det er godt å ha fred inni seg. Å være lykkelig, glad og fredfull. Se lyst på fremtiden med glede og forventing...Det er godt ja, men ikke alltid så enkelt. De siste dagene har hodet mitt vært meget travelt opptatt. Med FREMTIDEN. Den store, skumle, usikre fremtiden... Oæhhhhh....Jeg er veldig flink til å tenke, og noen ganger blir jeg helt sliten av meg selv. Det har jeg vært de siste dagene. Sliten av det som forgår inne i mitt krøllete hode. Det er en sliten, og til tider bekymret panne som har fått et streif av brunfarge. Og noen ganger alvorlige øyne som har sett på sola bak solbrillene.

Heldigvis finnes det to typer fred. Det er den freden jeg desperat har prøvd å skape med alle mine tanker. Hvis bare det blir sånn, og det sånn, og det ordner seg da, og på den måten...da blir det bra!!! Men jeg vet jo ikke om det går sånn (hvis du nå lurer fælt på hva i all verden jeg styrer sånn med, så er det vår lille families planlagte flytting med sine praktiske konsekvenser, og jobb, og barnehage, og andre små og store ting. Jeg klarer å komme på mye når jeg først er i gang).

Men heldigvis så finnes det en annen fred. En fred som ikke handler om hva jeg klarer å få til av mulige gode, og mindre gode løsninger i mitt hode. Den freden finner jeg i å stole på at jeg har en som vil meg og familen min det aller, aller beste. En som ser løsninger og muligheter som jeg aldri kunne ha tenkt ut. En som vet alt om timing. En som har full kontroll når jeg ikke har det. Det er så godt å hvile i det. Da kan jeg gå i sola og smile, glede meg til fremtiden med alle jeg er glad i. Da har jeg fred. Og om det glipper innimellom (og det gjør det garantert), så er Gud der alikevel. Han beholder alltid kontrollen. Så kan jeg vandre inn i fremtiden med rynket panne, men trygg alikevel!

I dag

Det er bare i dag som er dagen i dag. Det er dagen i dag jeg våkner opp og syntes at livet er litt kjipt. I dag er dagen da jeg har planlagt å vaske litt, men sovner i armkroken til mannen min mens lillegutt sover luren sin. I dag blir noen planer avlyst, og det blir impulstur til min snart nye hjemby med mann og minsten. Det er i dag jeg sitter på cafe og koser meg veldig, mens vårsola varmer for første gang i år. Det er i dag jeg får vasket alikevel, og koser meg med pai til kveldsmat mens lillegutt spiser og griser og koser seg med en brødskalk. Det er denne dagen jeg ligger på gulvet og spiser sjokoladekake og ser på at lillegutt koser seg. Det er i dag jeg tenker at selv om jeg trodde det var en dårlig dag da jeg våknet med hodet fullt av bekymringer, så ble det en veldig fin dag!

Det er i dag som er nå. Han som elsker oss over alt gir oss styrke til dagen i dag. Men hvis vi legger til sorgene fra fortiden og bekymringene for fremtiden kan det bli vel fullt i hodet. Og da blir det slitne hoder. Men slitne hoder hviler godt hos Han som alltid er der.

Når lillegutt sover

Når jeg ser på lillegutt som sover i senga si, det lille fredfulle, lykkelige ansiktet...da blir hjertet mitt så stort så stort. Jeg ønsker bare godt for den lille gutten min, som blir litt større dag for dag. Jeg ønsker at han må være så lykkelig og fredelig alltid.

Og så vet jeg at det ikke er slik verden er. Han, som alle oss andre kommer til å oppleve smerte. Jeg kan ikke alltid beskytte han. Men jeg kan alltid elske han, alltid være mammaen hans. Gjøre så godt jeg kan for å være der for han. Min lille gutt...

Over senga til gutten min henger det et bilde av Jesus. Vi har en Far som føler det samme for oss som vi føler for barna våre. En som ser på oss med et stort, stort hjerte, og elsker oss på en helt spesiell måte akkurat slik vi er. En som ønsker oss godt, har gode tanker for oss. Det kan være vanskelig å tro noen ganger. Når livet gjør alt for vondt, når det føles håpløst og så uendelig vanskelig. Da er det ikke alltid så lett å huske eller skjønne. Men det er sant alikevel. Smerte rammer alle, blindt og urettferdig. Men vi har en som er med oss i smerten. En som er hos oss. Vanskelig å fatte??? Ja, men sant alikevel!

Så når min lille gutt blir større og større og en dag skal ut i den store verden, så håper jeg han vil oppleve det som mammaen og pappaen hans har fått oppleve. At Gud ikke bare er en sjeggete fyr i himmelen, eller en hyrde på glanset papir, men en levende venn som er med i det vonde og det gode!

En av hver sort

"Du er en fin Heidi", sa mannen min en dag. "Veldig fin". Jeg måtte tenke litt... Jeg er en fin meg!? Det er faktisk bare en som meg. Det er bare meg som er akkurat slik som jeg er. Gud skapte bare en av min sort. Bare en krøllete, følsom, glad, aktiv, pratsom, litt for ofte bekymret jente med blågrågrønne øyne som er trøttere enn alle andre om kvelden (min ofte siterte mann mener det siste er et sosialt handicap). Gud ville meg akkurat slik som jeg er. Han elsker meg akkurat slik som jeg er. Han fryder seg over meg. Ikke fordi jeg gjør noe, eller presterer noe. Men fordi jeg er meg.

Gud syntes ikke jeg er rar som sitter her med ullsokker, ulljakke og pysj og ser ut som en dårlig samstemt regnbue. Han kjefter ikke på meg fordi jeg bekymrer meg alt for mye, selv om Han vet at jeg ikke trenger å gjøre det. Gud liker meg veldig godt fordi jeg er en veldig fin Heidi. Og han liker deg veldig godt fordi du er en veldig fin du!