onsdag 24. mars 2010

En gul duk og mye mer...





Lykkelige mennesker er vakre. Tenk på glade øyer...et stort smil....tenk på barn, så glade de er når de er glade. De er glade på en sånn helt spesiell, enkel, ukomplisert måte.

Hva gjør meg glad i hverdagen??

Guttene mine (en stor og en liten)
En ny gul duk med hvite prikker
Våren
Friske blomster
En god bok, og tid til å lese den...
Sjokolade
En kopp te, og gjerne en til etterpå
Å finne noe fint på bruktbutikken, en tallerken eller kopp med fint mønster
Nytt tøy (håper jeg finner noe i morra som jeg kan kjøpe til tross for ALT for mange regninger denne måneden)
Gjester i stua vår
Lillegutts babling om morraen (selv om det er veldig tidlig)
Komplimenter (øver meg på å ta i mot!!! Og det funker!!!!!!)
God mat

Når jeg sitter sånn og lister opp hverdagsgleder er det jammen mange av dem. Jeg kunne fortsatt lenge. Men jeg vil heller bruke resten av kvelden på en annen hverdagsglede, nemlig nye danske blader.

Til slutt: jeg ble klar over en veldig artig glede i kveld, godt hjulpet av min kloke mann. Jeg hadde sagt at jeg skulle lage pai til han kom hjem i kveld, men orket ikke alikevel (litt lite søvn for tiden, tror lillegutt får tenner). Og hvilken reaksjon får jeg av min mann...Jo: "er det ikke fint når en kan si nei til noe en hadde tenkt å gjøre". Og det er faktisk veldig fint. Fikk plutselig litt tid til meg selv som jeg ikke hadde regnet med. Så å si "nei", kan skape glede!

søndag 21. mars 2010

Se min kjole


Det er noen tema jeg stadig kommer tilbake til. Noe som er viktig for meg. Skrev om det i innlegget "vær vakker". Nå vil jeg skrive litt til...


Først en historie om to kjoler. En dag i mai for snart to år siden sto jeg i en brudesalong og fikk hjelp til å kle på meg brudekjolen min. Jeg var helt rolig frem til det øyeblikket. Men da jeg så meg i speilet, i min drøm av en kjole, da ble alt så virkelig. Fra da av var jeg en meget rørt og lykkelig brud. Den rolige, fattede bruden ble igjen i kjolesalongen.


Noen måneder etterpå var jeg i byen med min mann. Vi skulle i bryllup, og jeg trengte kjole. Vi hadde våget oss inn i en butikk med mange fine, men akk så dyre klær. Jeg så en fantastisk fin kjole henge der, og min rause, entusiastiske mann beordret meg til å prøve den. Og så sto jeg der og så meg i speilet. Lille meg i en enkel, nydelig smakfull kjole...Fargen var nydelig..og jeg følte meg vakker. Den var ALT for dyr, men jeg lot meg overtale til å kjøpe den. Rettferdiggjorde for meg selv at jeg skulle jo i tre brylluper fremover, så da trengte jeg jo en kjole (det var bare det at jeg ble gravid, og bare rakk å bruke den i det første...).


Nå henger begge kjolene i skapet mitt. Mine vakre kjoler. Jeg, guttejenta, fotballjenta som ikke gikk i kjoler eller sminket meg før jeg var over 20, eier to slike plagg!!! Det er lenge siden jeg var guttejente, men følelsen av å være det hang igjen lenge. Det å se på seg selv som en vakker dame er ikke lett. Da er jeg igjen tilbake til spørsmålet om hva som er vakkert???


Jeg syntes vi alle er vakre, vi har alle noe vakkert i oss. Men jeg tror ikke alltid vi lar det stråle ut. Jeg tror vi trenger øyeblikk der vi føler oss vakre. Og så kan vi ta det med oss inn i hverdagen og være vakre der og. Jeg vet ikke hva som får deg til å føle deg vakker, men jeg håper det er noe. Mine kjoler får meg til å føle meg vakker. Komplimenter gjør susen, vi må bare huske å ta dem til oss, ikke bortforklare dem eller le dem bort. Og LYKKE. Lykkelige mennesker er vakre. Mennesker som har det godt med seg selv og sin egen kropp er vakre.


Og husk at det var en som skapte deg akkurat slik som Han vil ha deg. En som syntes du er vakker og perfekt slik som du er. En som ba oss elske vår neste som oss selv. Det betyr ikke bare at vi skal elske våre medmennesker, men oss selv og. Det er ikke galt å være glad i seg selv, like seg selv. Det er godt, og gjør oss bedre i stand til å være noe for andre.

torsdag 18. mars 2010

Nåde


Sitter i bilen hjem etter en veldig fin dag sammen med gode venner. Kjekk mann i førersetet. Sovende, supersøt gutt i baksetet. Prater litt, tenker litt. Begynner å lure på noen små ting. Kunne jeg ha møtt hun litt annerledes?? Jeg skulle ha spurt han litt mer om hvordan han har det. Snakket jeg ikke litt vel mye om meg selv? Så jeg rar ut i kirka? Ser jeg rar ut i disse buksene sammen med den genseren?


Den gode stemningen inne i mitt lille hode er brutt. Erstattet av en masse tanker om hva jeg skulle, burde og hva andre måtte syntes om meg. Jeg sitter her og evaluerer meg selv - og her er det lite nåde gitt!! Jammen godt jeg ikke er så hard med de rundt meg...


Jeg bruker alt for mye tid til denne lite koselige, og sterkt nedbrytende aktiviteten. Jeg vil ikke bruke så mye tid på den mer. Og jeg håper at flere har lyst til å være med på å være snillere, vennligere og mer nådig mot SEG SELV!

torsdag 11. mars 2010

mamma


I morra er det 7 måneder siden jeg fødte sønnen vår. 7 måneder siden jeg så inn i de nydelige øynene for første gang... 7 fantastiske måneder. Det var aldri noen selvfølge for meg å bli mamma. Det er det fortsatt ikke. Enda kan jeg se på den lykkelige lille gutten min og undre meg over at han er vår. Barn er en stor velsignelse, og ingen selvfølge.


I dag har både meg og mannen min vært syke. Vi har sovet på skift, og byttet på å ta oss av lillegutt. Som mamma er mye annerledes. Før når jeg var syk sov jeg, så på tv, leste og satte meg selv først. Nå kommer lillegutten først. Alltid. Og det er så verdt det. I 35 år har jeg kunnet ta hensyn bare til meg selv. Det føles så godt å være mamma. Å ha en liten en som jeg er mamma til. En liten som smiler til meg med tillitsfulle trygge øyne. Det er så slitsomt sier mange..ja noen dager er det slitsomt. Men det er så mye mer enn det. Slitsomt er ikke det ordet som beskriver mine første 7 månder med lillegutt. Selv om jeg har vaklet ned trappen kl 5 mang en morra med en liten glad gutt som har insistert på at det er morra. Og lagt meg kl ni mange kvelder (skal det i kveld og..). GLEDE er det som beskriver mine første måneder som mamma. Og TAKKNEMLIGHET.

mandag 8. mars 2010

Trøtt....


Jeg er skikkelig trøtt... barnevelsignelse i går, syk mann og lillegutt dagene før, og i dag måtte det ryddes og vaskes i et forsømt hus. Mannen er på kurs i Oslo, så jeg er alene i stua. Lillegutt sover så godt i senga si. Så da er det bare å tenne i peisen, tenne stearinlys, finne frem boka og legge seg på sofaen...Endelig!!! Jeg er så utrolig glad i å lese.. da slapper jeg godt av.


Har tenkt litt på det med roller i det siste. Hvordan vi hver dag fyller flere roller med hver sine forventninger. Vi er koner, kjærester, mammaer, døtre, søstre, kollegaer, venner... Noen dager kan det nesten ta pusten fra en. Da er det utrolig godt å bare være alene. Prøve å bare være til stede for seg selv en liten stund. Uten å ha dårlig samvittighet for det. Det er så mange en skulle ha ringt til, så mye tøy som skulle ha vært vasket, en mail som skulle vært skrevet (den MÅ jeg skrive i morra!!!), det er så mange forventinger i rollene. Det interessante er hvem som skaper disse forventingene??? Er det alle de andre, eller er det kanskje mest oss selv? Er det en mulighet for at vi sitter rundt i stuene våre med en masse dårlig samvittighet som er skapt fordi vi ikke lever opp til våre egne forventinger?? Snakk om bortkastet energi!!


Til slutt...det finnes En som ikke har noen forventinger til oss. Et sted der vi bare kan være akkurat som vi er. Et sted med bare hvile... Så når jeg er trøtt liker jeg å ligge på sofaen slik at jeg kan se opp på bildet vårt (dagens illustrasjon!). Pastoren sa i kirka i går at vi ikke kan gjøre noe for å få Gud til å elske oss mer eller mindre. Ingen ting. Det er godt det!

fredag 5. mars 2010

Blomster i snøen




I dag var dagen for de store forberedelsene til lillegutts barnevelsignelse. Hadde mange fine tanker om pynting av border, og hadde gledet meg til å finne det jeg trengte. Så for meg vår lille familie på trilletur i sola. Far og sønn i markens, mens mamma kjøpte fine ting. Og så en cafetur på alle sammen....sukk... Det ble ikke helt sånn. Begge gutta er syke og måtte være hjemme. Vinteren kom tilbake for fullt. Så jeg trasket rundt i verdens verste vær, trøtt etter flere netter med dårlig søvn og prøvde å finne det jeg trengte. Og jeg fant det ikke.


Så det blir ikke et bord verdig bilder på en blogg. Det blir ikke akkurat sånn jeg hadde ønsket. MEN, jeg får trent meg i å ikke være så perfeksjonistisk. Akkurat nå håper jeg mest at lillegutt har det bedre på søndag, og smiler som en sol slik han pleier. Det skal bli en fin dag! En dag sammen med familie og venner som vi er glad i. En dag der vår lille solstråle skal være hovedpersonen, ikke bord og pynt eller klær. Men et par glade barneøyne og Guds store kjærlighet. Det var bare noen ord fra en trøtt mamma. Som fortsatt vil se på blomstene midt i all snøen.

onsdag 3. mars 2010

Vår!!


I dag har jeg tatt våren inn i stua. Først kjøpte jeg perleblomst som er på bildet, så kom min fantastiske mann hjem med påskeliljer og tulipaner. Så nå nyter jeg blomster i mange farger og levende lys i stua min. Og sjokolade. Jeg er uhelbredelig glad i sjokolade, og har ingen planer om å slutte med det. Har stadig planer om å trappe ned...men det går heller dårlig. God sjokolade, friske blomster, levende lys...det er gode rammer for en god kveld for meg.

Det er godt å ha det godt. Det er så mange som ikke har det godt. Og selv om en har det godt er det mange følelser som svinger innom et lite menneske. Iallefall meg. Jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Etter en natt med lite søvn er ikke alltid livet lysest. Da kan små ting bli store. Det som var en spennende utfordring dagen før er plutselig et stooort problem. Eller har du lagt merke til hvor forskjellig det er å se seg i speilet. Den ene dagen syntes jeg at jeg ser riktig så bra ut. Den neste dagen tenker jeg desperat på treningsstudio og sjokoladekutt når jeg ser meg i speilet. Men kroppen er den samme. Og utfordringen som ble et problem er den samme. Det er følelsene som har forandret seg. Så jeg er glad jeg ikke kan stole på følelsene mine. Jeg prøver å si det til meg selv når jeg kaster stygge blikk på meg selv i speilet, eller tenker svarte tanker om fremtiden. Og noen timer senere, eller kanskje neste dag - etter en god natts søvn, en god prat med ei venninne, et koselig besøk eller friske blomster i stua - så er alt så mye lysere. Vi mennesker er rare. Og festlige. Stor klem til alle andre følelsesmennesker der ute!!