tirsdag 24. november 2009

God nok


Det er lett å streve med å være god nok for andre kanskje også for Gud? Noen ganger ser jeg for meg at Gud sitter å griner når Han ser ned på strevet vårt. Han, som elsker oss over alt, ser at vi ikke er glad i oss selv. Vi er ikke glade i Hans skaperverk. For Gud er vi gode nok i massevis. Han skapte deg akkurat sånn som du er fordi han ville ha deg sånn. Han er mektig stolt av deg. Gud har elsket oss fra begynnelsen av ”med evig kjærlighet har jeg elsket deg. Derfor lar jeg min miskunn mot deg vare ved” ( jer 31,3). Når vi virkelig er glad i et annet menneske, når vi elsker et annet menneske, så ser vi sider ved dette mennesket som de fleste andre ikke legger merke til. Sånn ser Gud på oss. Hans kjærlighet til oss er betingelsessløs, den er en gave, og det er så vanskelig å forstå. Vi har så lett for å tro at vi må være gode nok for å fortjene denne.

Gud vil at vi skal være glade i oss selv. Åtte steder i bibelen sier Gud oss du skal elske din neste som deg selv. Han sa den først gjennom Moses, så gjennom Jesus, og Paulus stadfestet den i tre av sine brev, og Jakob i sitt brev. Så at dette er noe Gud ville si oss kan det være liten tvil om. Men jeg tror vi sjeldent får med oss hele betydningen av dette verset. Skal du elske din neste som deg selv, betyr det at du først må elske deg selv. Å elske seg selv er å respektere seg selv, ære, sette pris på, oppmuntre, ha omsorg for seg selv. Det handle om å tenke bra om seg selv, og føle seg verdifull. Gud vil altså at vi skal ha et godt selvbilde og en god selvfølelse. Han har med sin kjærlighet gitt det viktigste bidraget til denne.

Psykologisk sett er vi skrudd sammen sånn at vi filtrere den informasjonen vi tar inn. Vi filtrer det sånn at det passer til de bildene vi allerede har. Hvis jeg har et bilde av meg som ikke god nok, er det lettere å lete etter bekreftelse på dette, en det som motbeviser dette. Men selv om dette er noe som lett skjer, så betyr ikke det at det ikke går an å jobbe med det. Det å bli bevisst denne mekanismen er et steg. Skal vi lære å bli glad i oss selv, og virkelig tro at Gud er glad i oss, kan det være en begynnelse å tro at de rundt oss er glade i oss og setter pris på oss sånn som vi er. Men da må vi våge å tro det når noen sier noe fint til oss. Det er så lett å bortforklare det. Tenke at de sa det bare fordi de følte at de måtte, eller kanskje de syntes synd på meg. Da må vi bevisst også se etter det som bekrefter det positive ved oss, og tro på det.

tirsdag 17. november 2009

Hverdag


En liten vakker tankevekker i en travel hverdag: http://www.youtube.com/watch?v=4XrmQFsmPJs

mandag 16. november 2009

Et tilbakeblikk...



Jeg kjører herved min første reprise her på bloggen. Men siden dette var mitt tredje innlegg, og jeg hadde ca 1 følger på den tiden, tar jeg sjansen og legger det ut på nytt. Følgende er skrevet tre år før jeg begynte å blogge, da jeg levde singeldager i en blokkleilighet i Kristiansand:

Hvorfor er det så utrolig vanskelig å like hele seg? Deler av meg selv kan jeg like, som håret (på gode dager når krøllene er dressert, det ikke er så mye fuktighet at det ser ut som ull og den dagen shampoen faktisk gjør det den sier den skal, den separer og definerer krøllene), leggene (når de er nybarberte og innsmurt med yndlingslotionen), hjernen (de dagene hvor den faktisk fungerer, og ikke føles som om den er fylt med bomull).

Det er verre med andre deler. La meg begynne med hoftene. De slår i mot meg i speilet, og utvider seg foran øynene mine. Jo dårligere humøret er og jo mer sjokolade jeg spiste dagen før, jo flere cm dras de utover. Det er fæle greier. Det er ikke så mye bedre hvis jeg løfter blikket litt. I mine kule Lee bukser blir jeg ukul. Over linningen henger deler av meg som jeg ikke liker. Sideflesk…arghh, mange jenters fiende, hvis en ser bort fra hollywood eliten og jentene i Top Modell og bladene og…. Ingen liker dem som ikke har Love Handels. De er våre fiender. I visse øyeblikk foran speilet kan selv mine beste venninner bli fiender. Magen er heller ikke blant de gode delene ved meg. Litt muskler, men nederst lever den sitt eget liv. Trange kjoler er et sjansespill. Er det er god magedag eller en dårlig? Og om jeg ser bra ut før jeg går ut, så er det et sjansespill allikevel. Mat må man jo ha, og jeg er ikke blant dem som nipper til det søte, eller spiser litt av sandwichen min, tar meg til magen, sukker, og sier, ”åhh, jeg ble såååå mett”. Jeg er den som sitter på andre siden av bordet med tom tallerken, en stor ismocca og har lyst på resten av småspiserens mat. Og når jeg følger etter hennes smale rumpe, uten Love handels ut av cafeen kjefter jeg stumt på meg selv for min manglende viljestyrke. Jeg er heller ikke blant dem som plutselig kan utbryte ”åhh, jeg har helt glemt å spise. Har ikke spist siden frokost. Og da hadde jeg glemt å handle, så hadde bare et knekkebrød”. Jeg kan glemme mye, som ta med meg bilnøklne fra bilen, ta pengene med meg fra minibanken, ta med lommeboka når jeg skal handle, å ta kontornøkkelen ut av hånda før jeg hiver det andre jeg har i hånda (inkludert nøkkelen), hvordan jeg skal kjøre for å komme hjem – men jeg glemmer aldri å spise. Jeg glemmer ikke å handle mat. Jeg er dømt til å glemme feil ting. Tenk å tynn jeg hadde vært om all min glemmekvote hadde blitt brukt til å glemme å spise…..

Ja tenk om…… tenk om jeg kunne komme ned i størrelse 36 i bukser, tenk om magen min gikk innover i stedet for utover, tenk om jeg kunne sitte i bikini uten en eneste valk, tenk om… Hadde jeg vært lykkeligere da? Hadde livet vært lettere? Hadde jeg hatt kjæreste da? Hadde andre likt meg bedre da? Svaret er nei på samtlige av spørsmålene, og allikevel ønsker mange av oss å se sånn ut. Jeg og. Merkelig.

På dårlig-kroppdager bruker jeg mengder av energi til å se på andres kropper. Selvfølgelig mest på de som er tynnere enn meg. Ser facinert på de manglende love handels, magen som veltrent titter frem, får hun valker når hun setter seg…..ja…trekker et lettelses sukk hvis jeg kan ane en liten valke eller to. Går på butikken og kjøper frukt og grønt. Sjokolade er min fiende. Sjokolade er min fiende…..FIENDE. Jeg prøver å overbevise meg selv. Hard jobbing. Husk: du er over 30, fra nå av er sjokolade ikke din venn og trøster, men din fiende. Nikker stille for meg selv og går forbi hyllene som bugner av fiender. Puhh, klarte det. Går til kassa. Neeei – jeg er omgitt av fiender igjen. Og nå kan jeg ikke gå forbi. Må pent vente i kø ved siden av mine fiender. Men jeg skal jo elske mine fiender….. Tar med meg en pakke med kolobripølser. Helt umulig å stå i mot. Den første er spist før jeg er ute av parkeringsplassen. Jeg er ikke sann. Men godt smakte det! Veldig godt til å ikke være en venn.


Og dette skrev jeg altså etterpå i bloggens spede begynnelse:


Rart å lese dette nå. Ser at jeg faktisk har blitt gladere i kroppen min siden jeg skrev dette, selv om den fortsatt er den samme. Det vi si, litt bredere hofter og litt større mage etter at lillegutt lå i magen min. Det hjalp da jeg fikk kjæreste. Og det hjalp å bære frem og føde et barn. Det er ikke så lett å mislike en kropp som har bært frem mitt lille vidunder. Men jeg har fortsatt dager der jeg skulle ønske jeg var tynnere, strammere. Men de er færre nå. Fikk en a-ha opplevelse da jeg var høygravid. Satt og så på bilder fra bryllupet, og plutselig var det som jeg så meg med nye øyne: jeg var jo slank! Alle andre hadde sagt det, men jeg hadde ikke helt fått det inn i hodet selv. Jeg bar med meg det dårlige kroppsbildet mitt. Og gikk glipp av mange år der jeg kunne gledet meg over en slank kropp. Jeg måtte bli skikkelig høygravid for å skjønne det. Det er egentlig veldig trist å tenke på at jeg har vært så mye misfornøyd når det ikke var noen grunn til det. Vi skulle ikke være så misfornøyde. Vi skulle ikke sammenligne oss med andre hele tiden. Vi skulle lære å bli glade i våre egne kropper!!


Et så personlig innlegg krever et personlig bilde. Så bildet er byttet ut fra det tidligere innlegget. This is me!! (på en veeeeldig god dag!!)

fredag 13. november 2009

Å senke skuldrene


Så sover lillegutt forhåpentligvis en liten stund....og jeg lurer på hva jeg skal bruke den neste timen på. Vaske bad...brette tøy, trene magen....begynne på middag, eller lese boka, sove, eller kaste meg utpå å begynne å skrive på bloggen min. For meg er det å lage en blogg kjempeskummelt. Møter Janteloven med en gang. Har tenkt å tenkt på hva jeg skal skrive i første innlegg i to dager nå. Leita etter det "perfekte". Noe skikkelig bra. Til slutt fant jeg ut at jeg bare får kaste meg utpå å begynne med det jeg har i mitt trøtte hode i dag. Det er så lett å bli i konforsonen bare fordi vi ikke tør å ta steget ut av den. Og det er så lett å kritisere de som tør å ta noen vågale steg og stikker seg frem, viser at de kan noe, at de er gode på noe. Det er så lett å la være å dele fordi det ikke er "perfekt" i ens egne øyne. Men hvem og hva er egentlig perfekt. Hva er det å være perfekt? Og er det et mål å strebe etter? Jeg må ta meg i det i hverdagen. Jeg snakker til andre om å ikke strebe etter at alt skal være perfekt. Og så tar jeg meg i å streve med det selv. Om ikke perfekt, så bedre, finere, flottere, slankere, penere og renere hjem, bedre kone....Lista kan bli lang. Det er alltid noe som kan gjøres. Og det er alltid noen å sammenligne seg med som tilsynelatende har gjort det. Men det går an å senke skuldrene, se inn i smilende babyøyne, ligge i armkroken til mannen som jeg elsker, lese en god bok, drikke en kopp te og kikke ut på regnet. Og la vasketøyet ligge litt, la magen få være en etter-fødsel-mage litt til, og nyte det som er i dag!!

torsdag 12. november 2009

Beautiful


Beautiful, beautiful, Jesus is beautiful
and Jesus makes beautiful things of my life

Carefully, touching me, making my eyes to see

That Jesus makes beautiful things of my life.